Et variert blad med fine og interessante historier. Vi får en Barks-klassiker, et møte med en (ganske) ukjent fetter av Skrue, en Heymans-historie om Donald og Dolly som rivaliserende tangodansere, begynnelsen på en fortsettelseshistorie der Donald søker lykken i Saustralia, samt en kort Solstrand-historie.
Et adekvat blad med to norske historier, flere fine nederlandske produksjoner og noen litt mindre minneverdige bidrag. Og — tro det eller ei — ingen opptrykk.
Ukens blad er årets siste, med 68 sider jule- og nyttårshistorier og dessuten et flott ekstrablad med juleklassikere, stort sett signert Carl Barks. Vi kommer lett i julestemning av dette bladet, til tross for et noe ujevnt nivå.
Ukens omtale blir av det korte slaget, da omtalerpanelet så å si er på vei ut døra i retning julebord. Men så er også ukens blad et sånt som passer godt til en kort omtale: Bladet kan kjapt oppsummeres som helt greit, med påfallende mange gjensyn med ting vi har lest før.
På ukens forside står det noe så sjeldent som «Klara Ku-klassiker!» Jaha, tenker du kanskje, men denne historien er riktig så morsom. Mange andre godbiter gjør at dette bladet er vel verdt pengene.
Det meste er bra i ukens blad. Høydepunktene er de to festlige klassikerne — av henholdsvis Murry og Barks — som kommer sist i bladet, men flere av de andre historiene er også verdt å få med seg.
Ukens blad er jevnt over middelmådig. Til slutt får vi imidlertid servert en ekte Barks-kuriositet — «Donald forteller om drager» — som gjør bladet til et må ha-objekt for alle som ikke har CBSV.
Det er mange godsaker i ukens blad. Høydepunktene er en koselig Maya Åstrup-historie der vi lærer mye nytt om Guffen, en reprise av en flott Halas/Branca-historie fra 90-tallet og en «Star Wars»-inspirert fortsettelseshistorie som viser seg å være mye mer interessant enn den i utgangspunktet ser ut som. Bladet inneholder dessuten en historie av Gaute Moe og Bas Heymans, samt en tosiders Don Rosa-historie. Det eneste som trekker inntrykket ned er Skrue-historien «En etasje for mye», der handlingen ikke henger på greip.
Høydepunktet denne uken er førstehistorien, som gir et interessant innblikk i hvordan Skrue har det hjemme hos seg selv. Resten av bladet består av helt greie historier som ikke utmerker seg på noen spesiell måte, hverken på godt eller vondt.
I ukens (eller, strengt tatt, forrige ukes) blad tas vi med ut i verdensrommet. Vi får også en (u-)hyggelig Barks-klassiker å glede oss over en mørk sensommerkveld.