Donald Duck & Co nr. 22-2014

Et a(n)dekvat blad der høydepunktet er del to av «Beowulf» i Donald-drakt, flott tegnet av Marco Rota. Også en norsk historie som fungerer fint. Dessverre inneholder bladet også en del fyllstoff; to-tre historier i middelmådig-til-likegyldig-sjiktet.

Ukens første historie er «helnorsk» (Terje Nordberg/Arild Midthun), og en av de bedre «helnorske» historiene vi har sett på en stund. Denne historien prøver ikke å gape over for mye, tvert imot er den helt grei underholdning på nivået vi forventer å finne i et Donald-blad.

Historien heter «Romvesener og rett diett». Tittelen høres ut som om forfatteren har tatt to ideer og blandet dem sammen til én historie, fordi han ikke hadde tid til å gjøre ferdig de to ideene hver for seg (ikke ulikt den gangen en av kategoriene på quizzen på Samfundet het «Fisk og Anna Nichole Smith», og spørsmålende skuffende nok viste seg å være om enten det ene eller det andre, men ikke om begge deler på en gang). Dette stemmer til en viss grad, men Nordberg slipper fra det med æren i behold.

Donald prøver å få nevøene sine til å spise sunn mat («At mat skal være så dyrt!» sier han, mens paprika og gulrøtter faller ut av bilen), men guttene vil heller spise «Rakettfres». De er dessuten medlemmer av «Andeby ufo-speidere» (A.U.), som opererer i samme gate som Gry Janicke Jarlum. Ganske langt unna sindige, intelligente hakkespetter, med andre ord, men mye mer underholdende. Når historien starter har Ole, Dole og Doffen nettopp bygd en ufo-modell i hagen, full av Rakettfres. Donald blir sur. Og det blir natt.

Mesteparten av historien foregår i nattens mulm og mørke. Den involverer romvesen, hysteriske naboer, Donald som blir syndebukk og en gjeng gærne A.U.-medlemmer. Dette fungerer fint, i en typisk forviklinger-storyline. Nordberg klarer til og med å dra historien i land på en overbevisende (men ikke videre overraskende) måte. Midthuns tegninger varierer så mye i synsvinkel at man nesten blir svimmel, men det matcher det heseblesende tempoet i historien.

Deretter kommer en kort historie om B-gjengens siste fremstøt mot onkel Skrue (Sune Toelstrup/Miguel). B-gutta har fått tak i et pulver som gjør at den som sniffer det inn bokstavelig talt går i barndommen. Muligens ikke sin egen barndom, for den versjonen av «barne-Skrue» vi møter her virker rimelig loco og ikke i nærheten av noen vesle-Skrue andre forfattere har beskrevet, men det er ganske morsomt. Eventuelt litt over toppen, men vi lar tvilen og den barnlige gleden komme historien til gode.

Så skal vi til Holland. «Hva er flaks» (Jan Kruse/Sander Gulien) handler om Donald og Anton som begge skal portretteres i et TV-show om flaks, som den ultimate kontrasten de utgjør. Det er litt artig med «utenforstående» (altså TV-teamet) som betrakter kamphanene — det er tydelig at Anton mislikes for sin arroganse, mens Donald får sympati for sin armod. Men vi vet jo hvem som trekker det lengste strået til slutt …

En søt Barks-ensider (manus av Vic Lockman) er alltid et pluss.

Langbein er etter vår mening på sitt beste når han er herlig dum (les: Bill Walsh/Manuel Gonzales), men ikke klovnete. I historien «Bruktsvindleren» (Didler le Bornec/José A. Gonzalez) er han dessverre det sistnevnte. Her går Langbein gang etter gang på samme svindel (av en Svarte-Petter som er like glattbarbert som han var i «Sjørøvergull», sannsynligvis fordi tegneren er for lat til å tegne skjeggstubber), og det blir så teit at det ikke er morsomt. Dessuten er historien lettere usammenhengende — vi mister i alle fall oversikten fra side fem.

«Som en drøm» er også en noe ufullstendig historie. Donald vil sove, men det er for mye støy. Han låner et par fantastiske ørepropper av Petter Smart, som stenger ute all lyd. Dette får konsekvenser, men vi skjønner ikke hvor poenget ble av.

Til slutt får vi den spennende siste delen av «Beowulf Duck — jotneslakteren» (Henning Kure/Marco Rota). Vi husker fra første episode at Beowulf (Donald) har rasket til seg jotnen Grendels arm, og at mor Grendel ikke var mer enn passe fornøyd med dette. Vi husker også (etter å ha lest oss opp på Wikipedia) hva sagnet sier: Det skal komme en seig kamp mellom Beowulf og mor Grendel, der vår helt først tar livet av gamlemor i en grotte under vann, og deretter dreper det som er igjen av sønnen.

Som i første del klarer denne Donald-varianten eminent å flette inn elementer fra det nokså blodige sagnet, og historien følger også sagnet mye mer tett enn man skulle tro var mulig. All honnør til Henning Kure for dette. Marco Rotas tegninger er også bedre enn det meste vi har sett på en stund fra den kanten: Historien har kanskje fått veteranen til å hente fram gammel inspirasjon? Vi er imponerte.