I sammenlikning med nummer 35 kommer nummer 36 dårlig ut, selv om det er flere greie historier her også og ingen veldig dårlige. Særlig spente var vi på den siste delen av «Ung til sinns», men det må være lov å si at første del var hakket hvassere.
Donald Duck & Co nummer 35, 2014-årgangen, er et riktig så trivelig blad. Vel er det noen dødpunkter her også, men mye av innholdet holder god kvalitet. Dessuten er bladet temmelig morsomt, her må leseren humre godt i skjegget rett som det er.
I ukens blad finner vi historier om Melodi And Prix, en sjelden fugl, om Guffen som elsker gamle fly, Minni som vil unngå å bli sett mens hun tar skjønnhetsbehandling, og om B-gjengen som er i fare etter å ha stjålet et hellig sverd.
Begge disse bladene inneholder et variert utvalg av gode historier. Skrue og Gråstein konkurrerer om hvem som kan klare seg best i villmarken i en Korhonen-historie. B-gjengen vikler seg inn i Andebys tøffe orkidédyrkingsmiljø. Donald og nabo Jensen veksler mellom å meditere og å slåss i en snodig kung fu-vri på en Barks-klassiker. Til slutt tar Marco Rota oss med på en tur tilbake til oldtidens Egypt.
Ukens blad er vel verdt pengene. Vi får ikke servert de helt store historiene (med unntak av Barks-fortsettelseshistorien), men det er mye her som gir god underholdning, og noe som er av en viss interesse for donaldister (især en Lilleulv-historie med Bamse i uvant rolle).
På forsiden av årets syvende blad legger Donald ut på et dristig skihopp, med startnummer 313. Heldigvis stopper OL-referansene der. I dette bladet får vi noen fine Barks-historier, en tidligere uutgitt perle tegnet av en ung Mau Heymans og mye trivelig småstoff. Og en forferdelig tegnserie-versjon av en Mikke-film, grøss og gru.
Et variert blad med fine og interessante historier. Vi får en Barks-klassiker, et møte med en (ganske) ukjent fetter av Skrue, en Heymans-historie om Donald og Dolly som rivaliserende tangodansere, begynnelsen på en fortsettelseshistorie der Donald søker lykken i Saustralia, samt en kort Solstrand-historie.
Et adekvat blad med to norske historier, flere fine nederlandske produksjoner og noen litt mindre minneverdige bidrag. Og — tro det eller ei — ingen opptrykk.
Ukens blad er over gjennomsnittlig bra. Foruten den spennende avslutningen på «Sulten Sultan» og en ny Van Horn-historie, får vi en spennende Bestemor Duck-krimgåte og litt annet småsnacks. Og så noe som er litt under pari, da.
Ukens blad er godt over gjennomsnittlig, med Mikke-fødselsdagshistorien av Maya Åstrup og Ferioli som høydepunktet. De to siste historiene i bladet er repriser, men vi tåler et gjensyn med begge.