Et adekvat blad med to norske historier, flere fine nederlandske produksjoner og noen litt mindre minneverdige bidrag. Og — tro det eller ei — ingen opptrykk.

Bladets første — og lengste — historie er «Hjernespinn», som er skrevet og tegnet av Daan Jippes. Donald har funnet en ny ting å irritere seg over: fantasi. Han flyr i flint over et fjernsynsprogram med lovprisning av fantasifulle påfunn og over nevøene som sitter og leser om tidsportaler og dimensjonsryttere. Han vil nemlig ikke høre snakk om noe som ikke er fakta fra virkeligheten.

Men mens Donald leser en artikkel med tittelen «Er du dagens allmektige?» i avisen, skjer det noe rart. Plutselig har han forflyttet seg fra sin egen stue til en gate i Andeby. Programlederen fra fjernsynsprogrammet han irriterte seg over dukker opp og sier «Du er den utvalgte! Du er allmektig!».

Og det viser seg at Donald virkelig er allmektig. Han trenger bare tenke at han vil at noe skal skje, og så skjer det. Hva velger vår helt å bruke denne fantastiske evnen til? Skape fred, fordragelighet og velstand for alle? Kurere sykdommer? Gjøre folk lykkelige? Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at det ikke er slikt Donald først og fremst tenker på. Hva han velger å gjøre er likevel litt overraskende. Man kunne tro han først og fremst ville skaffe seg penger og dyre ting, men slikt tenker han knapt nok på. Det han virkelig er opptatt av, er å plage andre. Denne historien går noe lenger enn normalt i å vise frem hovedpersonens negative sider. Den Donald vi møter i denne historien er aggressiv, hevngjerrig, ondskapsfull og en smule sadistisk.

Historien kan deles inn i tre distinkte deler, med ulik stil, tone og innhold.

Den første delen foregår hjemme hos Donald, og er helt realistisk fremstilt (forutsatt at vi godtar som «realistisk» at en andefamilie bor i et hus, har på seg klær, snakker, leser og ser på fjernsyn, selvsagt — men det gjør vi jo). Mens Donald får raserianfall av å se andre fordype seg i fantasi og dagdrømmer, er altså selve historien fremstilt akkurat slik han ville ønske: helt dagligdags og virkelighetsnær, og uten fantasifulle elementer.

Den andre delen foregår ute i Andeby, og har et drømmeaktig preg. I tillegg til det åpenbart urealistiske i at Donald er blitt allmektig, føles omgivelsene Donald befinner seg i mye mindre virkelige og mer innfallspregede enn i den første delen. Programlederen Donald nettopp så på fjernsyn kommer ut av et vindu og sier uforklarlige ting mens han gliser. Vi forflytter oss fra situasjon til situasjon og fra sted til sted mens Donald utøver evnene sine, og vi ser ingen varige konsekvenser av det han gjør.

Det er verdt å merke seg at Donalds sinnsstemning i den første delen — der fantasien var trygt innesluttet i harmløse tegneserier og fjernsynsprogrammer — vekslet mellom svært irritert og fullstendig rasende. I den andre delen — der virkelighet og fantasi er blitt blandet — går derimot raseriet over. Donald blir etter hvert svært fornøyd med tingenes urealistiske tilstand. Han later ikke til å se noe paradoks i at han, som vil ha seg frabedt at andre leser om overnaturlige ting, nyter å bruke de overnaturlige evnene sine.

Den tredje og siste delen skal vi ikke si så mye om, av hensyn til de leserne som ennå ikke har lest historien. Vi røper antagelig ikke for mye ved å si at det antydes at deler av historien kan ha vært en drøm. Det er imidlertid interessant at det ikke gis noe helt entydig svar på hva som virkelig har skjedd og hva som bare har skjedd i Donalds hode. Kanskje var noe av det man først trodde var virkelig, egentlig en del av drømmen, og kanskje var hele drømmen i en eller annen forstand virkelig.

I historien «Personlighetsbytteren» (Tjarko Evenboer og Sander Gulien) blir Skrue og Donald ved et uhell utsatt for Petter Smarts nye personlighetsbyttemaskin. Tilfeldigvis skjer dette akkurat mens Donald må passe på pengebingen fordi Skrue skal reise til Fruktmenistan for å avslutte en viktig handel. Til tross for personlighetsbyttet beholder de to sin egen identitet: Skrue tenker fremdeles på seg selv som Skrue, og Donald tenker på seg selv som Donald. Men evner og personlige egenskaper er blitt byttet om, så Skrue er klønete og tanketom, mens Donald er et forretningsgeni. Historien er ikke noe utenom det vanlige, men helt grei underholdning. En artig detalj er at når Skrue og Gurbaran Druidov skal undertegne kontrakten sin, drikker de to forretningsmennene «dyr fruktsaft» av stettglass.

Petter Smart-historien «Froskefeber» (Paul Halas og Ferraris) starter på meget «Hitchhiker’s Guide»-aktig vis, med Petter i rollen som Arthur Dent. Hagen hans er uten forvarsel blitt fylt av veiarbeidere. Når Petter spør hva de gjør, får han til svar at de «planlegger den nye motorveien» og at «bulldoserne kommer i morgen». Petter går resolutt til rådhuset for å undersøke hva som foregår, og der blir han henvist til «plankontoret … rom 97 nede i kjelleren». Plankontoret viser seg å være befolket av en muldvarpaktig fyr som ikke er vant til å få besøk, men likevel tar for gitt at alle har lest kommuneplanen som kun befinner seg i arkivskapet hans.

Men de som nå venter seg at det neste blir intergalaktisk haiking, vogonere og paranoide androider, kommer til å bli skuffet. Resten av historien handler ganske enkelt om hvordan Petter går inn for å redde hagen sin.

Bladet inneholder to historier skrevet av nordmenn. Den første har manus av Olaf Solstrand og er tegnet av Marco Rota. Det er ikke så ofte vi ser Rota gjøre muse-universet (i alle fall ikke sett i forhold til produksjonen hans av andeserier), men faktum er at Rota tegner Mikke & co like godt som de som «vanligvis» gjør det.

Historien, som har Minni som hovedperson og bærer tittelen «Tre er én for mye» er et hverdagsdrama der Langbein er femte hjul på vogna. Den romantiske kino-daten som Minni har gledet seg til, viser seg å være ment som en kompis-tur med Langbein inkludert. Karene spiser popcorn og ler av en dum komedie (i den norske oversettelsen: «Pontus Pyton og jakten på den hellige grill», som høres ut som en slags Monty Python/Selskapsreisen-kombo), mens Minni ikke får den kvelden hun ønsket seg.

Historien er bare tre sider langt, men er pent sammensnekret. Kort fortalt handler det om Minnis førsok på å fikse seg et ordentlig stevnemøte, uten å samtidig såre Langbein (eller Mikke). Denne historien hadde ikke fungert særlig bra i ande-universet, delvis fordi Donald ikke har en side-kick, men vel så mye fordi Dolly slik vi kjenner henne aldri kunne taklet den beskrevne situasjonen med fintfølelse slik Minni gjør. Dolly hadde vel skjelt ut Donald etter noter allerede ved første misforståelse. Her, derimot, fungerer det utmerket, og vi må bare humre av Minnis velmente (men ikke helt vellykkede) innsats.

Per Erik Hedman har skrevet Ole, Dole og Doffen-historien «Tre i én». Guttene lurer på hvilken av de tre årlige konkurransene de skal melde seg på: Olabilløp, båtkonkurranse eller trehyttebygging? Donald vil vinne båtkonkurransen selv, og dermed melder han nevøene på trehyttebyggingen. Som tittelen antyder har våre helter planer om å slå tre fluer i én smekk. Konseptet er jo litt gøy, men hytte/bil/båt-oppfinnelsen deres er kanskje litt for fantastisk? Vi stusser i alle fall litt på konstruksjonen … Dessuten blir historien litt i overkant mye parademarsj, uten hindringer eller overraskelser.

Gaute Moe har skrevet den andre av bladets norske historier. «Søppelmaleriet» er ukens siste historie (men ikke en fortsettelseshistorie). Historien handler om Donald som sliter med fulle søppelkasser, og om et maleri på vandring. Maleriet var opprinnelig Skrues, som (for å bli kvitt det, og spare penger på å ikke kjøre det vekk selv) donerer det til Hakkespettenes lotteri. Senere finner Skrue ut at det er verdt masse penger, men da er det allerede vunnet (gjett av hvem) og forlagt (gjett hvor). Historien er noe forutsigbar, og ikke det mest oppfinnsomme vi har sett fra Gaute Moe. Tegningene er ved Sergio Garrido.

Helt til slutt får vi en ensider, pent tegnet (og skrevet) av Carlo Gentino. Nesten så vi får lyst til å teste ut det som gjøres i historien selv.