Ukens blad er jevnt over middelmådig. Til slutt får vi imidlertid servert en ekte Barks-kuriositet — «Donald forteller om drager» — som gjør bladet til et må ha-objekt for alle som ikke har CBSV.

På forsiden reklameres det med at bladet inneholder to historier for dem som er glade i firfisler.

Første firfislehistorie er «Den utvalgte» av Gorm Transgaard og Maximino. Mens Donald ligger i sofaen og ergrer seg over at det ikke er noe bra på TV, dukker det plutselig opp et lite grønt romvesen i stua hans og forteller at Donald er den eneste som kan redde Jorden fra ødeleggelse. Et annet romvesen (den intergalaktiske bråkmakeren Gorm Gekko, som ser ut som en diger firfisle) er nemlig i ferd med å sende sitt eget private svarte hull mot Jorden. Donalds oppgave er å ta fra ham senderen han bruker til å styre det svarte hullet.

Dette virker litt for dumt til å være sant. Men når Donald treffer Gorm Gekko, som dessuten viser seg å være fryktelig irriterende, kan han ikke gjøre annet enn å ta opp kampen. Donald skaffer seg imidlertid raskt flere fiender når gekkokampen medfører at han må stikke av fra avtaler og ender opp med å rasere en skobutikk. Det blir dermed to hovedkonflikter i historien: mellom Donald og Gorm Gekko, og mellom Donald og alle andre. Grunnen til at ingen andre tar Donalds parti er at det bare er Donald som ser hva Gorm Gekko gjør. Dette er grunnlaget for mye av handlingen i historien, men ikke særlig lett å tro på, siden alt gekkoen foretar seg skjer helt åpenlyst og synlig for alle.

Historien er i det hele tatt svært fjollete og lite troverdig. Underveis kan man håpe at alt vil falle på plass og gi mening når man kommer til slutten, men det er snarere det motsatte som skjer. Forklaringen som kommer til slutt stemmer slett ikke overens med hva vi har sett Gorm Gekko gjøre i løpet av historien, så den bidrar bare til å gjøre historien enda mindre troverdig. Men selv om historien som helhet er svak, inneholder den noen morsomme scener, som når Donald løper gjennom en leilighet på jakt etter Gorm Gekko, og beboerne knapt reagerer med noe mer enn å løfte øyenbrynene.

Neste historie er «Gjetekonkurransen» (Paul Halas og Marco Rota), som er en koselig liten historie om Bestemor Duck og Guffen som drar på landbruksmesse med gjeterhunden Fart. Det eneste Bestemor aldri har vunnet på landbruksmessen er prisen for beste gjeterhund, så i år skal hun bare være med i den konkurransen, og hun har stort håp om å vinne. Men hun blir nødt til å bidra som dommer i de andre konkurransene, og dermed må Guffen og Fart gå alene rundt blant alle messens smakfulle fristelser … Historien er meget forutsigbar og har lite handling og en nokså tam slutt, men stemningen og tegningene gjør at den likevel blir en trivelig hverdagshistorie.

Onkel Skrue-historien «Gods og gull» er bladets dårligste historie. Onkel Skrue prøver (igjen) å utnytte fetter Antons flaks, men dette blir bare halvhjertet og kjedelig.

I firfisle-historie nummer to, «Kryptisk klemmer» (Gorm Transgaard/Daniel) møter vi helt ordinære krypdyr. Riktignok ikke i naturen, men snarere i en butikk. Onkel Skrue har leid ut butikklokaler til Varg, som driver butikken med det fengende navnet «Vargs vekselvarme venner». Butikken går elendig, men onkel Skrue hevder at han, med sitt kremmertalent, glatt kan få solgt alle dyrene. En helt ok historie, men ikke særlig minneverdig. De stakkars dyrene holder seg pent i burene hele tiden, så denne historien er kanskje ikke noe for ekte firfisleelskere.

«En uke med …» er som vanlig et trivelig avbrekk!

Langbein har tilsynelatende blitt adelig i «Grev Beinson» (Pascal Oost/Marga), men Klaus drar ham effektivt ned på jorda igjen. Denne historien baserer seg på at ordet «grev» også kan henvise til et graveredskap, noe som sannsynligvis har gjort den litt vanskelig å oversette (originalen heter «Graaf Goof» på nederlansk). Selv om grev/grav fungerer tålelig greit på norsk også, mistenker vi at et eller annet har gått tapt i oversettelsen her — sluttpoenget er rimelig snedig. Ellers er dette en trivelig liten historie.

Bladets høydepunkt kommer helt til slutt, skjønt selve historien holder kanskje ikke all verdens til kvalitet. Ikke tegningene heller, når sant skal sies, mange av dem er tydelig «restaurert» med varierende hell. Så hvorfor er dette en interessant historie? Jo, fordi den er tegnet av Carl Barks, og aldri før utgitt i DD&co. Historien har kun stått på norsk i CBSV.

Dette er, ifølge ukens blad, en historie Barks tegnet «i 1954 for et amerikansk elektrisitetsselskap». Man kan trygt plassere historien i samme sjanger som «nettvett»-bilaget som fulgte med DD&co tidligere i år: Man bruker kjente og kjære seriefigurer til å lære barn om noe viktig. I dette tilfellet: Hvordan man bygger og bruker drager, slik at man ikke blir truffet av lyn, biler eller andre farlige ting.

(Og det er jo forsåvidt nyttig lærdom, det, skjønt det er kanskje ikke så mange unger som bygger drager for tiden?)

Det er absolutt ikke Carl Barks selv som har skrevet manus til denne historien. Donald er for beskyttende, nevøene for gråtende. En annen underlig ting er at Bestemor har en tendens til å plutselig dukke opp akkurat når det er beleilig. Dette er også en av få Barks historier som ikke føles tidløs. Her er vi tilbake til 50-tallet, for Donald lager sitt eget lim («Bare den vanlige oppskriften med mel og vann. Men jeg tilsatte litt knokefett for sikkerhets skyld.»), og e-verks-reparatøren ser ut som en fortidslevning. Men det er jo bare gøy (og det sier litt om Barks» fortellertalent at tidsavstanden sjelden merkes i historiene han har skrevet selv).

Dette er ikke en god historie, men den er interessant fordi det tross alt er Barks som har tegnet.