Ukens blad er årets siste, med 68 sider jule- og nyttårshistorier og dessuten et flott ekstrablad med juleklassikere, stort sett signert Carl Barks. Vi kommer lett i julestemning av dette bladet, til tross for et noe ujevnt nivå.

Ukens blad er et dobbeltnummer (det er både nummer 51 og nummer 52), og det følger med et ekstrablad med tittelen «4 herlige juleklassikere».

Bladet starter med Skrue-historien «Tiøring for to», skrevet og tegnet av Kari Korhonen. Historien er lagt til forfatterens hjemland — Skrue har tatt med seg Donald og guttene for å inspisere opplevelsessenteret Nisseland som han har etablert i det nordlige Finland for å tjene penger på nisseturistene. Nisseland viser seg å være i temmelig dårlig forfatning fordi Skrue har spart inn på vedlikehold og lønninger.

Ganske snart dreier imidlertid historien vekk fra problemene med Nisseland. Skrue blir nesten løpt ned av en flokk reinsdyr som løper løpsk, og samene som eier reinsdyrene mener det kan være en sær sjaman som har skremt dem. Etter hvert får vi vite at sjamanen har møtt Skrue før, og vil hevne seg på ham for noe ved å stjele lykketiøringen. Dette har imidlertid Magica også fått snusen i, og dermed må de to slåss mot hverandre mens de begge prøver å sikre seg tiøringen.

Historien er ganske fjollete og gir ofte ikke noe særlig mening, men det er mye moro i den likevel — for eksempel turistene som ser de voldsomme eksplosjonene fra kampen mellom Magica og sjamanen: — Dette må være nordlyset. De lovet jo at vi skulle få se det. — Men nordlyset lager da ikke sånt støy? Kanskje dette er nordlyden.

Deretter kommer en reprise fra 1989: Håndkleet. Skrue regner med at han kommer til å vinne Andeby Budstikkes ærespris «Årets navn». Avisen stiller imidlertid strenge krav til at prisvinneren skal være hundre prosent ærlig. Når Skrue oppdager at han har et håndkle merket med «Andeby Millionærklubb» i skapet, får han panikk av frykt for at noen fra avisen skal oppdage det og tro det er stjålet. Dermed bestemmer han seg for å kvitte seg med håndkleet, noe som skal vise seg å få katastrofale følger.

Midt i bladet kommer siste del av «Donald med hammeren». Denne er noe bedre enn del to, og historien ror seg greit i land med klissete julestemning så det holder.

I «Nyttår med smell i» (Sune Troelstrup og Ferraris) holder Donald på å gjøre i stand til årets nyttårsfest, mens Anton heller vil flytte festen til et cruiseskip han har vunnet billetter til. Det antydes at Donalds forrige nyttårsfest endte i katastrofe, og Anton mener at hvis Donald forsøker seg på det samme i år, vil uflaksen sørge for at det går like ille nå også. Donald, på sin side, hevder å ha planlagt festen så grundig at ingenting kan gå galt.

For å være helt sikker på at alt går bra, låner Donald et par fremtidsbriller av Petter. Han stiller inn brillene på midnatt nyttårsaften, og får se at da ligger huset hans i ruiner. For å unngå dette, går han med på Antons forslag, og for sikkerhets skyld gjør han alt han kan for å hindre at det skal skje en ulykke. Ikke uventet fører Donalds forsøk på å forhindre ulykker bare til at han forårsaker en rekke ulykker. Selv om historien i så måte kan være litt forutsigbar, har den også noen overraskelser å by på, og den er i hvert fall ikke kjedelig. Men vi synes litt synd på Donald, som til stadighet blir offer for sine egne velmente forsøk på å avverge en katastrofe.

Ekstrabladet inneholder tre flotte Barks-historier og en søt, men ikke særlig dyp Pluto-historie tegnet av Paul Murry. Barks-historiene gir definitivt valuta for pengene. Historiene her er ikke de jule-klassikerne som oftest trekkes fram, men så er de heller ikke de mest «julete» representantene for Barks» juleproduksjon. Den siste av de tre, Englebarna fra 1947, er knakende festlig på en litt dum måte. Her er det Ole, Dole og Doffen som er de tankeløse, i sitt oppriktige forsøk på å være perfekte nevøer sånn at de får gavene de ønsker seg. Historien om rakett-stekt kalkun er også morsom (men denne gangen er det Donald som er den dumme). Mer om innholdet i heftet kan dere lese på Inducks.