Donald Duck & Co nr. 6-2013

Vi skal nå omtale det beste Donald-bladet så langt i vår karriere som Donaldblad-anmeldere. Forsiden spiller på bladets høydepunkt: historien «Spøkelseskladden — De forsvunne diamantene». Bladet er sågar ekstra tykt for å få plass til denne godbiten. Vi blir advart mot «skummelt innhold». Før vi kommer så langt, kan vi imidlertid kose oss med mange u-skumle, men fornøyelige historier.

Det har vært en gradvis forbedring av bladets «småstoff» den siste tiden. De tåpelige ensiderne fra Comicup-studio etc. og de nokså tanketomme kortstripene på innholdssiden, som har vært fast inventar i bladet en stund, er nå erstattet med ordentlige saker. I dette bladet er stripen på første side en klassisk Taliaferro-avisstripe, og vi får også hele to Barks-ensidere, samt to herlige Manuel Gonzales-tegnede ensidere. Den siste ensideren er en hollandsk sak av nyere dato, kalt «Stirring», som også forårsaket trim av lattermusklene. Nå mangler vi bare at Krimgåten blir kastet på dør …

Den eneste lett forglemmelige historien i ukens blad er «Valentinsdagen» av Ruud Straatman og Bas Heymans. De to andre halvlange historiene («Lekne sikkerhetsvakter og «Curlingkongen») er imidlertid svært godt håndverk. De er dessuten trivelige fortellinger fra dagliglivet i Andeby.

«Lekne sikkerhetsvakter» (Pat&Carol McGreal/Rodriques) er en klassisk pengebingen-trues-av-B-gjengen-historie. Persongalleriet inkluderer en sleip «informant fra Andebys underverden» som lurer til seg penger fra både onkel Skrue og B-gjengen ved å informere dem om hverandres planer, og en søt liten robot fra Petter Smarts lager av halvferdige oppfinnelser. Roboten skal være en perfekt sikkerhetsvakt, men det forutsetter at den først trenes opp av «ansvarsbevisste, moralsk forsvarlige personer». Så hva skjer når den møter Donald?

Historien «Curlingkongen» (Peter Friis Jeppesen og Rasmus Hougaard/Ferioli) starter rolig med at Skrue sitter i en god lenestol i Milliardærklubben og koser seg med å lese avisen Duckburg Post (der forsidesaken er «Duckburg’s mayor denies everything») mens han hører på noen klubbkamerater som skryter av hvor mye penger de har gitt bort til premier i sportsarrangementer. Slikt er selvsagt bortkastede penger, mener Skrue. Men når de sleipe skrytepavene insinuerer (à la Maharajaen av Pengostan) at den slags sløseri er det som kjennetegner de virkelig rike, blir det for mye for Skrue. Før han vet ordet av det, har han lovet å gi 100 000 kroner til et eller annet sportsarrangement.

Nå er gode råd dyre, men å invitere seg selv til middag hos sin elskede nevø er heldigvis gratis. Når det dessuten viser seg at samme nevø er blitt besatt av — og endog en dyktig utøver av — den merksnodige sporten curling, kan det se ut som Skrues problemer er i ferd med å løses. For hvis vinneren av sportsarrangementet tilfeldigvis skulle bli Skrues kjære nevø som ikke har betalt husleien de siste månedene, finnes det gode muligheter til å snike seg unna hele utdelingen av pengepremien på 100 000 kroner.

Men når det blir kjent at det skal arrangeres curlingkonkurranse i Andeby, er det flere som fatter interesse. B-gjengen sikler etter pengepremien, Petter Smart er med for å teste den nye kostemaskinen sin, og det steingale laget fra Andeby Geologiforening skyver curlingsteinene ømt bortover isen med lykkønskningen «Av gårde med deg, vesle granittpus! Gjør pappa stolt, nå!». Men den virkelig store trusselen er de gamle traverne fra Andebys forhenværende curlinglag, som var lokale helter frem til laget ble oppløst da de glemte å betale husleien for klubblokalet for tjue år siden. Curlingfeberen herjer i Andeby, og konkurransen følges spent av alle — især han som risikerer å tape en diger pengesekk.

Nordmenn er kanskje ikke så opptatt av curlingsporten nå som vi var i 2002, men konseptet med å koste på isen er i seg selv så underlig at det må jo bli god underholdning i en Donald-serie også.

Til slutt noen kjappe ord om ukens hovedhistorie. Denne kuriositeten er skrevet av Bob Ogle og tegnet av Paul Murry, og stammer fra 1966. Den har bare vært utgitt to ganger før på norsk: I Walt Disney’s månedshefte nr. 8, 1968, og i «Endelig tilbake»-serien i 2002. Det kan sikkert være flere grunner til dette, men det skal ikke vi filosofere rundt. Ett er sikkert: Denne historien er aldri kjedelig, her kommer det overraskelser, fiffige replikker, slapstick-humor og merkeligheter på hver side. Det blir vanskelig å gå inn på handlingen uten å spolere minst én overraskelse for mulige lesere, så vi begrenser oss til å nevne starten: Spøkelseskladden foretar en elegant og sylfrekk rømming fra fengselet, med hjelp fra en medsammensvoren (som nok ikke fikk så mye ut av saken). Vi får blant annet se en scene der en politikonstabel skyter (med ammunisjon) på det han tror er Spøkelseskladden — men vi skjønner jo at Kladden ikke (D-ordet) på side 2 av historien, så her er det noe lureri. Senere i historien skal det bli mer hardt skyts.

Kladden har vært både skumlere og sluere ved andre anledninger, både før og etter denne historiens tilblivelse. Om han har deltatt i noe så morsomt, er et annet spørsmål.