Ukens blad er ekstra tykt, av uvisst hvilken anledning. De ekstra sidene er klokelig fylt med to Barks-tisidere som ikke har stått i DD&Co før. Vi får dessuten møte Antons ufordragelige fetter, og vi får fortsettelsen av Murry/Fallberg-historien som startet i forrige blad.

Ukens åpningshistorie er «Fetter som fortjent» av Lars Jensen/Rodriques. Fetter Anton er i en real knipe, fordi hans fetter Dominik skal komme på besøk. Når Dolly får høre om fetterbesøket, insisterer hun på at hun og Donald skal bli med på stasjonen for å gi Dominik en varm velkomst. Anton vil ikke innrømme for Dolly at han misliker fetteren, så i utgangspunktet får ikke leseren vite mer om Dominik enn at Anton tenker på ham som «den gufne fetteren min».

Når vi først møter Dominik, står han på jernbanestasjonen og snakker med en konduktør. Konduktøren trøster en gråtende Dominik som forteller en hjerteskjærende historie om hvordan billetten hans ble stjålet av en hund før billettkontrollen, og det ender med at Dominik ikke bare slipper unna straff for å ha reist uten billett, men dessuten får en gratis returbillett. Leseren skjønner lett at Dominik bare spiller skuespill, men det gjør ikke Dolly …

Dette er en ganske original historie, der Donald og Anton etter hvert må slå sine krefter sammen mot en felles fiende. Dessverre er historien noe uforløst — avslutningen er langt fra så festlig som den kunne ha vært.

I den korte bestemor Duck-historien «Skjulte skatter» får vi vite at Bestemor har en husugle som heter Hugo, og at den velkjente bestemor-bilen heter Lizzie.

De ekstra sidene midt i bladet (som er markert med en blå ramme) er viet to flotte Barks-klassikere. De har vært utgitt bare to ganger før på norsk: I Gullbok 1 fra 1984, og i CBSV. Begge foregår i kystmiljø, og begge er fra tidlig i Barks’ karriere (de er fra henholdsvis 1943 og 1944).

I «Livredden» er Donald en badevakt som kjeder seg fordi det ikke er noen andre på stranden hans enn Ole, Dole og Doffen. Som han selv sier det: «Ingen pene jenter … null sjanse for en fyr til å vise seg litt!». Så dukker det plutselig opp både en hai og en pen jente, og det blir mer enn nok sjanser til å vise seg — det er bare det at ting ikke alltid går slik Donald vil.

Både tegnestilen, ruteoppsettet med tre rader per side og den litt tegnefilmaktige handlingen vitner om at dette er en svært tidlig Barks-historie. Det betyr på ingen måte at den er dårlig — tvert imot skjer det noe morsomt på hver eneste side.

Den andre Barks-historien i bladet, «Rivaler til sjøs», er laget et år senere, og vi ser at Barks’ tegninger har utviklet seg mye i løpet av det året. I denne historien har Donald og nevøene hver sin båt som de leier ut, og vi forstår at de er bitre konkurrenter.

Når mangemillionæren Jørgen Grynodden plutselig dukker opp på brygga og vil leie en båt, bruker Donald en rekke skitne triks for å skremme ham vekk fra nevøenes båt og over i sin egen. Men når Donald har fått kapret den rike kunden og tar ham med ut i båten for å fiske, ligger alt til rette for at den sedvanlige uflaksen skal slå inn.

Begge Barks-historiene inneholder mye slapstick-humor. Mens den første kan fremvise noen imponerende basketak og hardtslående møter mellom Donald, en hai, et surfebrett og en stolpe, kan den andre by på et rikt utvalg av havets beboere, blant annet en piggfisk og en elektrisk ål. Det blir smertefullt for Donald og herr Grynodden, men morsomt for oss.

I «Apen Joffen» (av Jan Kruse og Marga) blir Skrue tilfeldigvis forært en ape av en gammel sjømann. Apen er både billig i kosten og flink til å gjøre alle slags småjobber, og Skrue blir storfornøyd. Det viser seg imidlertid at apens talenter og intelligens strekker seg langt forbi utførelse av enkle arbeidsoppgaver, og den blir forfremmet fra butler til økonomisk rådgiver. Skrue tjener store penger på å følge apens råd, men så spørs det om det i lengden lønner seg å benytte en apekatt istedenfor tankene sine.

Ukens «småserier» holder godt nivå. Rodriques er også representert med en søt liten tosider om pizzaspising, og Daan Jippes har levert en fin Skrue-ensider.

Til slutt i bladet kommer andre del av fortsettelseshistorien «Banditten som forsvant». Denne delen var ikke fullt så underholdende som den første, men mysteriet med den forsvinnende banditten er stadig like mystisk. Mikke finner en person som helt åpenbart må være skurken, bare for å oppdage at vedkommende har et sikkert alibi. Samtidig ser vi stadig en skummel person luske rundt i skyggene. Nå er Mikke og Langbein i fare!