Årets blad nummer 14 er jevnt godt. Noen dødpunkter er det, men ikke så ille at de ikke oppveies av høydepunktene: En klassisk Murry-historie, og kjekke nye historier fra Korhonen og Jippes.
Ukens åpningshistorie, «Hjernerask» av Kari Korhonen, er en morsom affære fra ende til annen. Onkel Skrue er irritert over Gulbrand Gråsteins suksess i Andeby, og en av de mer provoserende tingene for Skrue er at Gråstein skryter av at han har så mye mer kunnskap enn konkurrentene sine.
De to rikingene møtes og krangler, og enden på visa blir at de melder seg på TV-programmet «Hjernerask». Men når Skrue oppdager at kunnskapsnivået i konkurransen er noen hakk over «hvor mange haler har en hund», får han kalde føtter. Det ender opp med at Donald må ta støyten, og lese seg opp før sending (noe Donald jo har gjort før, som ruten øverst til høyre på side 7 er en hyggelig referanse til). Og når TV-sendingen sparkes i gang, starter den virkelige moroa. Høy latterfaktor, og en godt sammensnekret historie.
I historien «Vekst og fall» (Daan Jippes) har det blitt på moten med store planteskulpturer. «Jeg lurer på hva jeg ville lagd hvis jeg hadde kastet meg på bølgen,» tenker Donald, så denne historien foregår sannsynligvis før et par andre historier om hageskulpturer. Men her vil i hvert fall Donald begrense seg til sin egen hage. Han får installert en velegnet kjempebusk, og skrider straks til verket, utstyrt med gardintrapp og hagesaks.
Jippes er en gammel ringrev, og selv om denne historien på sett og vis følger en ganske standard oppskrift, er den fornøyelig fortalt og elegant tegnet.
Et høydepunkt i historien er når Donald har formet busken sin til en stor statue av Xanthippe, kona til Sokrates. Da kommer en hissig gammel nabodame og bjeffer at «den typen yppige attributter får ikke besudle strøket vårt!», mens hun retter en pekefinger mot de tydelig fremhevede «attributtene» på Donalds buskversjon av Xanthippe. Donald blir irritert, og tenker for seg selv at klagingen fra det «frekke, gamle fruentimmeret» bare er et tegn på misunnelse. Den slags bilder og snakk er vi ikke vant til å se i Disney-tegneserier! Tidene og redaktørene har sannelig forandret seg siden den gang Donalds drømmedame i «Livredderen» ble forflatet av sensuren (ved en pussig tilfeldighet er nettopp denne historien å finne i neste blad, etter «Neste uke»-siden å dømme).
«Truet art i truet skog» av Frank Jonker og Freddy Milton er en søt liten historie. Temaet i historien er velkjent og velbrukt: Skrue har kjøpt opp Andebyskogen for å bruke den som industriområde, og hakkespettene (med Ole, Dole og Doffen i spissen) forsøker å stoppe ham. Det som skiller denne historien fra de mange andre den ligner på, er guttenes søte lille hamster Hamsleif, som de får til å agere utrydningstruet villhamster i Andebyskogen, for å få skogen fredet.
Deretter følger nok en historie med klassisk tema, nemlig «Penger er bare papir» av Sune Troelstrup og Andrea Ferraris, som handler om at B-gjengen prøver å robbe onkel Skrue. Men måten robbingen skal foregå på er litt intrikat, og involverer trykking av falske pengesedler som skal plantes i Skrues pengebinge. 176-167 har nemlig lest en bok skrevet av en falskmyntner og lært noen triks for å bruke falske penger til å svindle til seg ekte vare. Historien er ganske festlig, men taper seg litt mot slutten.
«Dobbelt så Smart» av Kai Vainiomäki og Rodriques er en kort Petter Smart-historie der Petter produserer en kopi av seg selv for å få unna alt arbeidet han har påtatt seg, og så får problemer når det viser seg at kopien er litt for arbeidsom.
Bladet avsluttes med første del av Murry-historien «Banditten som forsvant» (1954). Denne har ikke stått i Donald-bladet siden 1967, men det er bare noen år siden den kom i en HoF-bok. Manus er ved Carl Fallberg, som også sto bak den flotte «Henderen» vi fikk i DD&Co nr 11 i år. God grunn til å glede seg til å lese ukens fortsettelseshistorie, med andre ord.
Historien starter i kjent stil med at Mikke kommer inn på kontoret til politimester Fiks, og som vi kan forvente, er det et mysterium som må løses. Et sirkus har kommet til byen, og sirkusdirektøren kan fortelle at hver gang dette sirkuset flytter til en ny by, blir det plutselig en bølge av tyverier i den byen, og sirkuset får skylden. Mikke og Langbein får jobb på sirkuset for å finne ut hva det er som skjer. Historien er krydret med mange morsomme små hendelser, som vanligvis involverer Langbein.
Mot slutten av denne første delen av historien begynner både vi og Mikke å få en liten anelse om hva løsningen på mysteriet kan være, men vi har ennå to deler igjen, så her kan mye spennende skje.