Donald Duck & Co nr. 4-2013

Det første som møter oss er en delikat pastellfarget forside der Ole, Dole og Doffen stjeler saft fra Donald.

Første historie er «Harde bud» av Paul Halas og Marco Rota. I typisk Rota-stil ser historien ut som om den foregår på femtitallet, med unntak av den hypermoderne GPS-en. Roboten som har en liten cameo ser derimot ut som Blikkmannen i «Trollmannen fra Oz». Høydepunkter i historien er slynglene på Slyngelseter Straffekoloni, og den ekstremt tiltaksløse tøffingen Tom Tjæresand.

Historien starter dramatisk med en kjempebrann på Fossildalen oljefelt. Tom Tjæresand finner ut at eneste mulige redning er å «blåse ut flammene med nitroglyserin», og bestiller derfor et lass med stoffet, for så å sette seg ned og tvinne tommeltotter. Deretter kuttes det brått over til Donald, som ikke gjør særlig suksess med det nye budbilfirmaet sitt. Men etter noen uheldige omstendigheter blir det selvsagt Donald som må frakte nitroglyserinet til Fossildalen oljefelt. Med bilen full av nitroglyserin og en nyinnkjøpt GPS-enhet han stoler blindt på selv om han ikke klarer å bruke den («Kanskje jeg hadde GPS-en feil vei?»), er Donald i mye større fare enn han selv aner.

Selv om den grunnleggende ideen med livsfarlig frakt av sprengstoff er brukt mange ganger, er denne historien både morsom og original. Rotas tegninger er som vanlig gode.

Bladets forside annonserer Don Rosa-klassikeren «Snorkelfinkens hemmelighet», men den har vi lest før. Her får vi høre at den alltid heldige Anton er uheldig én dag i året — på sin egen bursdag. En av mange historier av typen «Don Rosa forklarer hvordan det vi ikke vil vite hvordan henger sammen, henger sammen», men det er noen snertne øyeblikk her: Donalds replikk «… hvilken tenkelig grunn kan jeg ha til å mislike ham», og pilotene som synes det er helt ok at passasjerer ramler ut av flyet deres så lenge billetten er betalt.

En Super-Langbein-historie som til og med inkluderer Super-Ferdinand (4 sider, Lars Jensen/Angel) kunne hatt gode nostalgi-kort på hånden, men den er dessverre temmelig teit. (Den andre anmelderen skyter inn at den var litt artig også.)

«Vinter som vår» (3 sider, skrevet av Janet Gilbert og nydelig tegnet av Carlos Mota) er en koselig liten Bestemor-historie. Mens snøen laver ned ute, sitter Bestemor og Guffen i hver sin gode stol foran peisen. Guffen spikker på en uglefigur, mens Bestemor drømmer om vår og blomster. Vi får blant annet en fantastisk rute der Bestemor danser rundt i en eng med blomsterkrans på hodet mens hun synger «Vår … tralala … vår …».

Ukens fortsettelseshistorie er første del av «Tidstrøbbel» (Paul Halas/Ferioli). Donald tyvlåner en uferdig tidsmaskin av Petter Smart for å dra tilbake til det gamle England og finne sir Donwyn de Duck, som han tilfeldigvis har kommet over et bilde av, og som ligner mistenkelig på Donald. Siden Donald ikke kommer tilbake, ser Petter
seg nødt til å bygge en ny tidsmaskin og følge etter for å redde ham. Med seg på reisen har han dessuten en mystisk ny oppfinnelse. Feriolis detaljerte og realistiske stil passer perfekt til å fremstille en gammel engelsk by med steinmurer og tårn, for ikke å snakke om vraket av en tidsmaskin Petter ender opp med å bruke («Problemet er at jeg har brukt opp alle de beste delene»).

Helt til slutt i bladet får vi et aldri så lite høydepunkt: «Miks & Tips» er tilbake! Disse sidene (for det var ofte to i gamle dager, her er det bare én) ble ofte lest med stor interesse på midten av nitti-tallet: Der kunne man snappe opp ypperlige triks som å hypnotisere folk ved å få dem til å messe «ås åt eitje er», eller som å lure dem ved å skrive superglupe ting som «Lanbein har blitt blitt lurt» på en lapp. I ukens blad lærer vi et fint korttriks, samt en variant av «dra duken av bordet»-trikset som vi ikke har tort å teste ut. Siden får kanske mer nostalgi-poeng enn bruksverdi-poeng.

Alt i alt et blad som er verdt pengene, særlig takket være den kjekke åpningshistorien.