På forsiden av årets syvende blad legger Donald ut på et dristig skihopp, med startnummer 313. Heldigvis stopper OL-referansene der. I dette bladet får vi noen fine Barks-historier, en tidligere uutgitt perle tegnet av en ung Mau Heymans og mye trivelig småstoff. Og en forferdelig tegnserie-versjon av en Mikke-film, grøss og gru.

Bladet starter med historien «Kjempehell i kjærlighet». Utgangspunktet er at Dolly vil ha med Donald på Valentinerballet. Da er det selvsagt Donald som må betale for billettene, men det har han ikke råd til. Når han likevel via en snodig tilfeldighet klarer å skaffe billetter, dukker Anton opp og stikker kjepper i hjulene.

En nokså tvilsom type ved navn Magiske Magne hører tilfeldigvis Donald klage over fetterens hell. Dermed blir Donald sporenstreks dratt inn i teltet til magikeren og overtalt til å kjøpe en ring som skal gi ham hell i kjærlighet, slik at han kan vinne tilbake Dolly. Det virker først som Donald er blitt lurt trill rundt, men det viser seg etter hvert at ringen ikke bare virker — den virker for godt. Dermed blir Donald snart forfulgt av alle byens kvinner. Effekten av ringen er så kraftig at selv Anton på et tidspunkt kommer med tilnærmelser til den stakkars vettskremte Donald.

Historien er skrevet av John Lustig, og tegnet av den for oss ukjente Euclides K. Miyaura. Tegnestilen er litt uvant. Hovedpersonene ser ikke alltid helt ut som seg selv, og noen av bifigurene ser heller ikke helt ut som slik vi er vant til at figurer i Donald-historier ser ut. Mange av rutene har mer eller mindre skjulte morsomheter i bakgrunnen. Bare på de to første sidene kan man for eksempel finne en mann med en vannmelon under genseren, et Mikke Mus-blad, en mann som får en kake i ansiktet, en bil som er full av altfor mange mennesker og en annen bil som er så liten at førerens hode stikker opp gjennom takluken.

Den neste historien er så gammel at den sikkert ville blitt presentert som en «Disney-klassiker til glede for nye lesere» hvis det ikke var for at den ikke har vært utgitt på norsk før. Det dreier seg om femsideren «Familiedrama» fra 1991 av Evert Geradts og Mau Heymans.

Historien har et tema som vi kjenner fra flere andre historier (blant annet «Hvem er min kone?» av omtrent samme årgang): Donald kommer opp i en situasjon der det forutsettes at han er gift, og må derfor få noen til å spille kona hans. Som vanlig prøver han å få Dolly til å ta på seg rollen, og som vanlig blir hun dypt fornærmet. Donald klarer likevel å finne en løsning, men slike lurendreierier er jo dømt til å feile på spektakulært vis …

Det uvanlige med denne historien er at det er Skrue som tvinger Donald til å late som han er gift. Han skal nemlig inngå en avtale med en japaner som mener at familie er svært viktig og insisterer på å møte Skrue hos familien hans. Dermed må Skrue innsmigre seg hos Donald. Det kommer ikke tydelig frem hvorfor det er så viktig at Donald skal fremstå som gift, men Skrue synes tydeligvis ikke at en enslig forsørger med tre nevøer er en tilstrekkelig presentabel familie.

Den korte Petter Smart-historien «Drømmefangeren» av Gorm Transgaard/Wanda Gattino utmerker seg ikke i bladet, men vi har ikke så mye negativt å si om den heller. De uhyggelige drømmevesenene og drømme-drømmevesenene kunne godt vært mye mer surrealistiske. Eller i den andre enden av skalaen — det enkle er ofte det beste. Ingen rare drømmehistorier har noensinne overgått Barks’ «På tur i verdensrommet».

Apropos Barks, så får vi i dette bladet hele to historier signert hans eminente penn. Den ene er en søt ensider om guttene som boner gulvet (tro om dagens barn kjenner seg igjen i situasjonen, der guttene har blitt overivrige bonere fordi de kan vinne en sykkel på å sende inn etikettene fra bonevoksboksene?). Den andre er ingen ringere enn klassikeren om den sorgfulle sjømannen. «O, skjenk meg en grav i det isgrønne hav … La bølgene kvele min gråt …»

Ukens mest forhatte historie er «Mikke Mus — Jodleberg», som er basert på en av de nye Mikke-tegnefilmene (som det naturligvis reklameres grundig for i bladet). La oss først si at vi har sansen for de nye filmene. De er elegant tegnet, mye mer fantasifullt og dynamisk enn vi har sett Mikke på lenge. Dessuten føles de som en etterlengtet modernisering av den fandenivoldske slapstick-humoren som preget de tidlige Mikke-kortfilmene (skjønt litt mer politisk korrekte etter dagens normer). Å overføre dette til tegneserie er vanskelig (og kanskje ikke ønskelig heller). Problemet er at det vi får servert i ukens DD&Co ikke er et forsøk en gang.

De som har laget denne tegneserien, har enkelt og greit klipt og limt stillbilder fra tegnefilmen. De har ikke klart å overføre magien, og som serie ser dette bare ekstremt rart ut. Det er verken dynamisk eller forståelig — hadde vi ikke sett filmen på forhånd, hadde vi blitt fullstendig forvirret. Et sted dukker f.eks. tittelvignetten opp, overhodet ikke tilpasset ruten — det må da være en feil? Nei, huff, ikke gjør dette mot oss igjen. La filmene og Mikke-tegneseriene eksistere som de to adskilte verdenene de unektelig er.

B-gjeng-historien som etterfølger Jodlemarerittet blir naturligvis en opptur. Karene våre er hos en herlig skrue av en psykolog (tenk en naturlig kombinasjon av Sigmund Freud og en B-gjengkar), som anbefaler dem å stjele litt på landet istedenfor å stresse med store ran i byen. Som sagt så gjort. Etter ublide møter med okser (eller «Litago», som B-gjengen tror han heter), geiter, griser og ikke minst sinte bønder, får historien en fornøyelig slutt som får oss til å trekke på smilebåndene.

Helt til sist kommer avslutningen på «Smil og vær smørblid». Som vi husker, har Donald emigrert til Saustralia, for der er det jobb å få etter at margarinfabrikken i Andeby ble utkonkurrert av, nettopp, saustraliensk smør. Først får vi noen tåpelige scener der Donald prøver å leke cowboy. Deretter kommer alvoret. I forrige omtale lurte vi på hvordan dette kunne ende uten at det gikk ut over verken Andeby eller de hyggelige saustralienerne. Vi kan ikke røpe for mye her, unntatt at det finnes skurker i denne historien også, og at forfatter Paul Halas har skrevet en troverdig og helt grei slutt på det hele.