Donald Duck & Co nr. 35-2014

Donald Duck & Co nummer 35, 2014-årgangen, er et riktig så trivelig blad. Vel er det noen dødpunkter her også, men mye av innholdet holder god kvalitet. Dessuten er bladet temmelig morsomt, her må leseren humre godt i skjegget rett som det er.

Første historie, «Uidentifisert flygende teppe», har manus av Pat & Carol McGreal og tegninger av Rodriques. Sistnevnte har utviklet seg til å bli en av de aller beste Donald-tegnerne for tiden (det er i alle fall undertegnedes høyst subjektive mening). Tegningene hans er akkurat passe detaljerte, varierte og aldri utydelige, og han har en strek som er behagelig for øyet. Selve historien her er også godt håndtverk, uten at den går inn i historiebøkene av den grunn.

Donald skaffer seg ved en ren tilfeldighet et flygende teppe (omstendighetene rundt dette er ganske morsomme), og inviterer Dolly ut på en romantisk flytur. Dessverre er dette dagen for det store fyrverkeriet på rådhusplassen. Kombinasjonen fyrverkeri og flygende teppe er som kjent en dårlig idé.

Ukens mest forglemmelige historie er Petter Smart-historien «Søppeloppfinneren». Ikke første gang Petter skal løse Andebys forsøplingsproblemer, og det er ikke noe originalt ved denne varianten. Tegningene av Miguel er heller ikke imponerende.

Deretter tar bladet seg kraftig opp. En gammel mester, William van Horn, har levert en flott historie ved navn «Helt, helt ærlig». Settingen her presenteres i løpet av de første to sidene: Donald deltar på et hypnoseshow. Han blir hypnotisert til å ikke være i stand til å lyge, og svarer dønn ærlig på diverse spørsmål fra andre aktører i showet, til tilskuernes begeistring. Men så inntreffer et jordskjelv, og alle i bygget evakueres — også Donald — sistnevnte i hypnotisert tilstand.

Det som var uskyldig moro på et show, blir litt mindre gøy når «ofrene» er vanlige folk. Donald må stadig uttrykke meningen sin om ting, og naturligvis ender det alltid med fornærmelser og påfølgende straff. Det festligste er at stakkars Donald selv ikke forstår hva som skjer! «Den fortjente jeg. Jeg var nok litt frekk!» som han selv, nokså ulykkelig, konstanterer.

Alt i alt en fornøyelig historie, med freske bifigurer i kjent van Horn-stil. Avslutningen er litt tam, men det er ikke første gang van Horn avslutter historiene sine litt brått og med en nokså platt replikk i siste rute.

Den neste historien er veldig opp og ned. Mikke og Langbein skal hjelpe Fiks med å løse en kriminalsak i «Mysteriet på motorveien» (Jacques Leliévre/Rachid Nawa). Som tittelen antyder foregår historien på en motorvei, og ikke en vanlig sådan. Denne veien er laget for å være hundre prosent trafikksikker (noe som virker veldig lite troverdig), og er foreløpig kunstig tåkelagt for å teste hvor sikre systemene er. Det nevnte mysteriet er å oppklare en rekke ran som skjer på veistrekningens rasteplass.

Mye fungerer godt her, og det er noen veldig artige detaljer — først og fremst innholdet i Langbeins lommebok, som også blir stjålet (bleieavtalekort!). Men det er også en del veldig rare glipper i historien. Hvorfor henger det en stor plansje med bilder av lærlinger som ikke fikk fortsette å jobbe med motorveien, i veiens kontrollrom? Hvorfor er skurkene så dumme at de utfører overfallsranene sine ved å komme løpende ut av tåka og slå ned folk i alles påsyn? (Og hvorfor har ikke Fiks oppdaget hvem de er, når det er sånn de driver på?) Mennene bak historien er ukjente for undertegnede, men de kan klare seg bra om de jobber litt mer med å luke ut sånt i framtiden.

Ukens klassiker er en skikkelig gammel Vicar-historie: Lysestakemysteriet fra 1973. Vicars tegnestil var litt mer usikker, og endene noe mer statiske, den gangen. Historien (manus av Eva Marion Pedersen) er relativt uskyldig, med en avslappet morsom slutt.

Til slutt del 1 av «Ung til sinns» (Paul Halas/Marco Rota) med onkel Skrue og Guldbrand Gråstein i festlige roller. I de fleste historier er onkel Skrue sprekere, kjappere og sterkere enn en gjennomsnittlig 30-åring, men her spilles det på hvor gammel han og Guldbrand er. De plages av både gikt og isjias, men blir rasende når andre medlemmer i Milliardærklubben prøver å hjelope dem («Tenk å si noe sånt! Jeg ville bare hjelpe ham til bilen!» sier en rødmende ung milliardær etter at Skrue har ytret noen kraftsalver).

Onkel Skrue vet imidlertid råd: Han skal jakte på ungdomskilden. En gammel bok fra samlingen gir ham hint om hvor denne kan befinne seg. Guldbrand får også med seg dette, takket være spionen Jon-spion (ikke ulik Lille-Jon fra Donald Villand-historiene). Guldbrand må imidlertid bruke høre-horn for å få med seg hva Jon-spion sier, noe som er ganske komisk. Til gjengjeld er Jon-spion ute av stand til å forstå ironi, noe som i alle fall er morsomt. Da knegget undertegnede godt.

Joda, humor som spiller på at gamle folk er glemske, giktiske og halvdøve er kanskje ikke så veldig avansert. Men det fungerer usedvanlig godt i denne historien — her har både manusforfatter, tegner og oversetter gjort en fin jobb. Vi gleder oss til å lese neste del om en uke.