Donald Duck & Co nr. 35-2014

Donald Duck & Co nummer 35, 2014-årgangen, er et riktig så trivelig blad. Vel er det noen dødpunkter her også, men mye av innholdet holder god kvalitet. Dessuten er bladet temmelig morsomt, her må leseren humre godt i skjegget rett som det er.

Første historie, «Uidentifisert flygende teppe», har manus av Pat & Carol McGreal og tegninger av Rodriques. Sistnevnte har utviklet seg til å bli en av de aller beste Donald-tegnerne for tiden (det er i alle fall undertegnedes høyst subjektive mening). Tegningene hans er akkurat passe detaljerte, varierte og aldri utydelige, og han har en strek som er behagelig for øyet. Selve historien her er også godt håndtverk, uten at den går inn i historiebøkene av den grunn.

Donald skaffer seg ved en ren tilfeldighet et flygende teppe (omstendighetene rundt dette er ganske morsomme), og inviterer Dolly ut på en romantisk flytur. Dessverre er dette dagen for det store fyrverkeriet på rådhusplassen. Kombinasjonen fyrverkeri og flygende teppe er som kjent en dårlig idé.

Ukens mest forglemmelige historie er Petter Smart-historien «Søppeloppfinneren». Ikke første gang Petter skal løse Andebys forsøplingsproblemer, og det er ikke noe originalt ved denne varianten. Tegningene av Miguel er heller ikke imponerende.

Deretter tar bladet seg kraftig opp. En gammel mester, William van Horn, har levert en flott historie ved navn «Helt, helt ærlig». Settingen her presenteres i løpet av de første to sidene: Donald deltar på et hypnoseshow. Han blir hypnotisert til å ikke være i stand til å lyge, og svarer dønn ærlig på diverse spørsmål fra andre aktører i showet, til tilskuernes begeistring. Men så inntreffer et jordskjelv, og alle i bygget evakueres — også Donald — sistnevnte i hypnotisert tilstand.

Det som var uskyldig moro på et show, blir litt mindre gøy når «ofrene» er vanlige folk. Donald må stadig uttrykke meningen sin om ting, og naturligvis ender det alltid med fornærmelser og påfølgende straff. Det festligste er at stakkars Donald selv ikke forstår hva som skjer! «Den fortjente jeg. Jeg var nok litt frekk!» som han selv, nokså ulykkelig, konstanterer.

Alt i alt en fornøyelig historie, med freske bifigurer i kjent van Horn-stil. Avslutningen er litt tam, men det er ikke første gang van Horn avslutter historiene sine litt brått og med en nokså platt replikk i siste rute.

Den neste historien er veldig opp og ned. Mikke og Langbein skal hjelpe Fiks med å løse en kriminalsak i «Mysteriet på motorveien» (Jacques Leliévre/Rachid Nawa). Som tittelen antyder foregår historien på en motorvei, og ikke en vanlig sådan. Denne veien er laget for å være hundre prosent trafikksikker (noe som virker veldig lite troverdig), og er foreløpig kunstig tåkelagt for å teste hvor sikre systemene er. Det nevnte mysteriet er å oppklare en rekke ran som skjer på veistrekningens rasteplass.

Mye fungerer godt her, og det er noen veldig artige detaljer —