Donald Duck & Co nr. 35-2013

Høydepunktet denne uken er førstehistorien, som gir et interessant innblikk i hvordan Skrue har det hjemme hos seg selv. Resten av bladet består av helt greie historier som ikke utmerker seg på noen spesiell måte, hverken på godt eller vondt.

Ukens første historie heter «Kostbar barnevakt», og er signert Gorm Transgaard og Wanda Gattino. Barnevakten er onkel Skrue, og barna er Ole, Dole og Doffen. Guttene gleder seg, men det viser seg snart at onkel Skrues måte å være barnevakt på er som onkel Skrues måte å gjøre det meste på, nemlig slik at han tjener mest mulig og taper minst mulig.

Nevøene må bo i kummerlige forhold: En hard madrass, varmvann (muligens med potet i) til middag og antikke brødskiver til frokost, brusautomater som tar både sedler og mynter i fall de blir tørste, og selvfølgelig ergometersykler som produserer strøm til PC-ene. Og dessuten må de jobbe for kost og losji, for som onkel Skrue sier; «Det er dyrt å ha hus! Alle må selvfølgelig bidra!»

Dessverre for nevøene gjør de det ikke så bra som Skrues hushjelper. Stemningen går fra trist til tragisk, men heldigvis er slutten riktig så rørende. Alt i alt en god historie, tidvis morsom, og hyggelig å se onkel Skrue på hjemmebane (bokstavelig talt).

Huset til onkel Skrue er for anledningen en romslig enebolig som ikke er spesielt pent innredet, og som på ingen måte kan kalles et herskapshus. Forrige gang Skrues hus var med i Donald-bladet, var det en mindre enebolig i et tett nabolag. Før har vi jo ofte sett Skrue holde hus i rene slott. Men han utdyper selv i denne historien hvordan det henger sammen: «Hadde markedet vært bedre, ville jeg ha solgt dette og funnet noe billigere.» Her flyttes det tydeligvis ofte.

«Årets heksemester» er en kort (5 sider) historie om Magica som prøver vinne prisen med samme tittel som historien. Pent tegnet av Marco Rota, men ikke veldig interessant.

Så får vi en historie om Donald og nabo Jensen som krangler. «To dårlige naboer» er skrevet av Herman Roozen, en serieskaper vi ikke har merket oss særlig (selv om han har hatt en del historier på trykk i DD&co), og denne historien er heller ikke videre bemerkelsesverdig. Karene krangler, kjipe ting skjer med gods og grunn, og vi tenker at dette har vi sett før.

Eneste Mikke-historie i bladet er også skrevet av Gorm Transgaard, og tegnet av Joaquin. I «Monsterjegerne» skal Mikke og Langbein på jakt for å lete etter en forfatter som har forsvunnet ved Stormfjell, der han skulle lete etter monsteret Storfot. Den lokale lensmannen er særdeles lite hjelpsom, men det virker som om det foregår mystiske ting i bygda. Denne historien er vel strengt tatt ikke så veldig original den heller, men den får godkjent.

Det har blitt ganske vanlig at gamle Vicar-historier dukker opp på nytt i donaldbladet. Denne gangen får vi tresideren «Hjemmecamping» fra 70-tallet.

Til slutt er det bare andre del av «I musefella» som gjenstår. Vi husker at Stein Blåøy, en ekkel type som av en eller annen grunn sitter i bystyret, har narret Skrue inn i en vrien situasjon: Forbudt å bråke (dvs. ingen alarmsystemer påkoblet), B-gjengen på krigsstien, og ingen politi å oppdrive. Bare en tropp hakkespetter har Skrue til å forsvare seg med. Og krig blir det. Ganske festlig, og kanskje litt forutsigbart.

Det merkeligste er vel måten Blåøy praktiserer sitt tillitsverv på. Til å sitte i en komité med svært lite makt har han tydeligvis ganske mye makt, selv uten støtte i folket, og tilsynelatende uten sin ordsterke advokat. Han sender hele Andebys politistyrke ut av byen, og skaffer militært utstyr. Vel vet vi at Blåøy er en skurk og skyr få midler for å nå sine mål, men her er han rett og slett mislykket og samtidig vellykket. Og det blir litt sært.