Ingen av de to første bladene fra 2014 holder et videre høyt nivå, men nummer 2 er noe bedre enn nummer 1. La oss håpe at dette er starten på en trend der bladene blir stadig bedre utover året!

Da har omtalerpanelet endelig fått tid til å lese DD&Co nummer 1 og 2. Det tar på med juleferie!

Blad nummer 1 er ikke den beste mulige starten på 2014. Flere av historiene i bladet er nokså dumme eller meningsløse. Unntakene er en fin sekvens med god, gammel årgang-søndagsstriper, og den Vicar-tegnede fortsettelseshistorien.

Bladet starter med en historie der Ole, Dole og Doffen som hakkespetter skal rydde søppel fra en skog. Historien er skrevet av Frank Madsen og Freddy Milton, og tegnet av Daan Jippes og Freddy Milton. Gode krefter på banen, med andre ord. Men historien er ingen stor opptur. Den tyggegummityggende skurken Sylfest Snikvik med sin Texas-stil er altfor stereotypisk, og slutten er bare rar. Det er flott med Donald-historier om naturvern og sånn, men det bør føles litt mer ekte enn dette.

Onkel Skrue-historien «En krone spart …» (Terry LaBan/Daniel Pérez) er en slitsom affære der onkel Skrue åpenbart glemmer at tid også er penger.

Et positivt innslag i bladet er Marco Rotas pene tegninger i historien «Snøen dalte lett og fin …», men manuset (Janet Gilbert) er ikke videre spenstig. Donald sliter med at snøen han har måket vekk fyker tilbake igjen. Løsningen er et sindig apparat lånt av Petter, som gjør at snøen stivner. Eller blir til en våt, rar snøball. Dessverre glemmer Donald å slå av maskinen før han går inn, så all snøen som skal falle over byen blir til kjempesnøballer. Noen festlige scener, men historien føles uforløst.

En Langbein-historie om et underlig tre (Mark & Laura Shaw/Angel) er småmorsom. Langbein døper treet sitt for Plantbert, og elsker det som sin egen peanøttbusk.

Til slutt i bladet får vi en ensider der B-gjengen mimrer over sin lykkelige oppvekst. Det er kanskje ikke så rart at de endte opp slik de gjorde.

Fortsettelshistorien som går over blad 1 og 2 er tegnet av Vicar, med manus av Lars Jensen. «En mynt her og en mynt der» handler om at Magica bestemmer seg for å gi Gulbrand Gråstein litt oppmerksomhet. For selv om Gråstein ikke er verdens aller rikeste, er han nest rikest, og kanskje hans første mynt også vil ha en viss effekt som medaljong? I første del følger vi Magica til Sør-Afrika, der Gulbrand og nevøen Dorskstein blir mildt sagt overrasket over besøket.

I andre del fortsetter Magica sitt angrep på Gulbrands pengebinge. Stakkars Gulbrand har ikke Skrues sinnrike anti-heks-system, men må prøve så godt han kan å holde heksen på avstand. Del to er i det hele tatt ganske fornøyelig.

Blad nummer to inneholder heldigvis flere høydepunkter enn sin forgjenger. I tillegg til fortsettelseshistorien nevnt over, får vi følgende:

En historie om en søt katt, tegnet av Noel van Horn. Frøken Vable har vært nødt til å ta med den feite katten sin (kalt Stuttjukken!) på jobb, samtidig som Gulbrand Gråstein forsøker å lese Skrues hemmelige dokumenter ved hjelp av mekaniske øyenstikkere. Gulbrand er litt dum, men katten er så søt at den veier opp for det og andre eventuelle svakheter.

En gammel Branca-historie, ikke tidligere publisert i DD&Co, er ikke blant Brancas mesterverk, men er like fullt sympatisk lesning. Donald er dum tømmerhogger som forsøker å imponere sjefen, men planen lykkes ikke helt …

Den snedigste historien i nummer 2 er en «restaurert» utgave av en Donald-historie som opprinnelig er fra 1950. Det er Comicup som står for restaureringen, men vi må gå ut fra at tegningene ligger nært opp til originalen (i alle fall i komposisjon og manus). Stilen er lett tegnefilm-aktig, og humoren likeså.

Donald og guttene er i Klondike for å undersøke hva som feiler en av gullgruvene til onkel Skrue — de siste leveransene har nemlig bestått av appelsiner istedenfor gull. På den lokale butikken treffer de en kar som åpenbart ikke har rent mel i posen. Resten av historien handler om hvordan vedkommende forsøker å stoppe våre helter, og om hvordan våre helter forsøker å stoppe skurken. Noe stort mesterverk kan vel ikke denne historien kalles. Men det er en av de aller første onkel Skrue-historiene som ikke er tegnet av Barks, og det i seg selv er jo litt artig.

Vi får også en Mikke-historie med en krimgåte som må løses (av Mikke, ikke av oss). Mikke og Minni er ombord i en yacht der et kunstverk skal avdukes. De rike kunstelskerne som er til stede virker jevnt over ganske ekle, men vi blir ikke helt kloke på dem, for det kan synes som om noen navn er byttet om på i teksten. Kunstverket blir selvfølgelig stjålet, mens Mikke sitter innelåst i en tom lugar. Det er opp til Minni å bruke de små grå. Imidlertid trengs det ikke akkurat noen Sherlock til å se det samme som Minni gjør, og som krimmysterium holder ikke dette mål.

(Ukens faktiske krimgåte er forresten latterlig teit.)