Donald Duck & Co nr. 24-2013

Det er duket for et nytt naturfaglig temanummer, denne gang om biologi. Da får vi som vanlig en norsk spesialhistorie løst knyttet mot ukens tema. Dette er et ujevnt blad, men med noen høydepunkter.

Biologi er et stort fag som omfatter mye. Alt fra de koselige dyrene i skogen til bittesmå organismer. Biologi-historien, skrevet av Tormod Løkling og tegnet av Arild Midthun, holder seg nærmest den sistnevnte vinklingen. Andebys store idrettshåp bryter sammen i feberkramper like før det viktige løpet som skal selge onkel Skrues tran! Men Petter Smart vet råd. Donald og nevøene krympes til mikrostørrelse, og sendes på tokt inn i Brede Bolberget for å bokstavelig talt hjelpe antistoffene hans.

Vi som vokste opp på nittitallet har fortsatt traumer etter «Jakten på nyresteinen», så her frykter man det verste. Heldigvis er Bredes kropp bebodd av litt mindre humanoide organismer, så vi slipper fra det med skrekken.

I likhet med mange av de andre historiene fra det såkalte «norske Donald-teamet» er denne litt vel handlingsmettet og mangler den gode flyten som kjennetegner en virkelig bra tegneserie. Som vanlig er det mer fokus på artige replikker. Når Brede blir grepet av feber, mumler han «I feel very pigg i dag», og navnet Bolberget er også ganske festlig.

Ole, Dole og Doffen er like overdrevent veslevoksne som de er i «iTiden»-historiene. De har til enhver tid stålkontroll på hvor i Brede de befinner seg. Hvordan? De har ikke en gang med seg Boken!

Dessuten håper vi at ingen influensa-syke barn prøver seg på metoden som til sist kurerer Brede …

Krimkongen Gunnar Staalesen har tradisjonen tro levert en faglig tilknyttet krimgåte. Den foregår i en dyrehage og kan løses dersom man vet skikkelig masse om dyr.

En nordmann som slipper bedre fra det er Olaf Moriarty Solstrand, som riktignok har skrevet en atskillig mindre ambisiøs historie enn Løkling. Historien «Alle monner drar» begynner på meget klassisk vis med Donald som spiser is mens onkel Skrue belærer ham om at man må spare pengene sine istedenfor å kaste dem bort. Men så mister Skrue et kronestykke, og det hele utvikler seg til en storstilt jakt på den fortapte mynten. Vi har selvsagt sett onkel Skrue bruke mye tid og krefter på å finne igjen småpenger utallige ganger før, men denne historien klarer likevel å komme opp med en ny og annerledes variasjon av temaet. Den har dessuten et ganske artig sluttpoeng.

Ny Olaf-historie kommer allerede neste uke, skal vi tro bladets bakside.

Petter Smart-historien «Campingferien» er en liten sak om Petter som får beskjed av legen om at han er overarbeidet, og må dra på ferie og for all del ikke finne opp noe. Joda, en småmorsom historie, men alle slike vil for evig og alltid havne i skyggen av Barks-klassikeren «Moro? Hva er det?» (dere vet den der Petter Smart henger opp-ned i en fiskestang mens han sier «på denne måten kan vi more oss dobbelt så fort»).

Tosideren «Førstehjelp» er ikke minneverdig og dessuten er det distraherende å ta tegningene til Miguel på alvor, etter å ha lest for mange dumme krimgåter. Langbein-historien «Skattesvindel» er basert på ideen «Langbein er dum, og det er morsomt». I både tegne- og fortellerstil legger den seg på et nivå som antyder at den ville passet bedre i Donald Duck Junior enn i DD&Co. Her er alle ansiktsuttrykk overdrevne (i særdeleshet er det mange altfor brede glis), og handlingen består hovedsakelig av at Langbein løper hit og dit og gjør dumme ting.

Ukens høydepunkt er «Fast i fisken», skrevet av Mark & Laura Shaw og tegnet av Wanda Gattino. Donald er (atter en gang) bitt av fiskedilla, og ser fram til neste fiskekonkurranse. Men så viser det seg at Anton skal delta, og da blir Donald motløs. Nevøene prøver å oppmuntre: «Selv Fetter Anton har dårlige dager!» Men Donald svarer: «Han har knapt dårlige minutter!»

Denne historien gjør alt riktig der den norske åpningshistorien feiler. Ikke for mye tekst, handlingen drives sømløst framover, og humoren er slapstick som treffer både voksne og barn og omtalere. Her måtte det fnises ved flere anledninger, og siste side er direkte råmorsom. Siste side av del en, vel å merke, slutten får vi ikke før neste uke.

Wanda Gattinos tegninger står for en gangs skyld knapt tilbake for Branca sine. Vi tror ikke denne historien blir husket lenge, men den er trivelig underholdning en solfylt onsdag ettermiddag.