Da Carl Barks tegnet den første tegningen av Donalds grinete onkel i 1947, visste han ikke at det skulle bli en av de mest elskede figurene i Andeby noen sinne.
Det var i julefortellingen «Jul på Bjørnefjell», utgitt av Dell Comics i Four Color Comics #178 i desember 1947 («Scrooge McDuck», 2007) at Carl Barks trengte en eier av hytta der Donald og guttene skulle feire jul. «Da utgiverne ba meg gjøre en julehistorie, tenkte jeg på den fantastiske historien til Charles Dickens om Ebenezer Scrooge. Så stjal jeg simpelthen noe av ideen og lagde en onkel til Donald.» (Hørthe, 1997, side 32). Dermed var onkel Skrue født.
«…og jeg hater alle»
I den første historien var onkel Skrue en sur, mistenksom og grinete gammel and, som satt alene i herskapshuset på selveste julaften og ergret seg over at «alle hater meg, og jeg hater alle». Barks hadde i utgangspunktet heller aldri tenkt å ha med grinebiteren i flere fortellinger, men den gamle anden ville det annerledes. I «Det gamle slottets hemmelighet», som kom et halvt år senere, la Barks inn mer informasjon om Skrues personlighet, og ikke minst om Skrues opphav, McDuck-klanen, da Donald og guttene ble med på spøkelsesjakt til McDuck-slottet i Skottland.
Senere kom «Voodoo Hoodoo», klassikeren der vi møter zombien Bombi, en kar onkel Skrue hadde støtt på tidligere, i alle fall ifølge det han selv sier i fortellingen. Og fra nå av var onkel Skrue en viktig del av Andebyuniverset, og en figur som var kommet for å bli.
Månedsblad
Etter hvert lagde Barks flere og flere historier om onkel Skrue, og både fiender og severdigheter dukket opp. I 1951 ble både B-gjengen («Kanonvakten») og pengebingen («Penger på is») introdusert, og i 1953 ser vi lykkeskillingen for første gang ([W OS 495-03]«Pengetanken»[/coa]). Ettersom årene gikk kjempet Skrue ofte mot fiender som B-gjengen, Gulbrand Gråstein og Magica fra Tryll, det kom fram at onkel Skrue hadde en gammel flamme i Klondike som het Gyldne Gulda, og sekretæren hans, frøken Vable, var en kjær figur. Og alt var skapt av Carl Barks.
I USA ble onkel Skrue såpass populær at han allerede i 1953 fikk et månedsblad oppkalt etter seg. Frem til han pensjonerte seg i 1967 var Carl Barks så å si den eneste bidragsyteren for Uncle Scrooge, men bladets popularitet i USA dalte kanskje noe i tiden etter at mesteren Barks la opp, da det først og fremst var europeiske skapere som videreførte historiene om onkel Skrue («Scrooge McDuck», 2007). Dette tok seg imidlertid opp igjen mot slutten av åttitallet. Amerikaneren Don Rosa skrev og tegnet sin første Skrue-historie i 1987, mens landsmannen William van Horn lagde sin første historie om gnieren året etter (Hamilton, 2001).
Onkel Skrue – stadig yngre?
En observant leser har nok lagt merke til at onkel Skrue fra starten ved Bjørnefjell og frem til dags dato har utviklet seg fra å være en gretten, gammel eneboer til å bli en sprek finansmann som ikke er redd for å ta i et tak for å utvide formuen. Barks selv var også klar over dette. «Jeg lagde Skrue for gammel i starten,» sa han i 1971. «Senere oppdaget jeg at han måtte bli mer aktiv. Jeg kunne jo ikke bruke en så gammel fyr til alle tingene jeg hadde planlagt for ham.» (Hørthe, 1997, side 32)
I det siste kapittelet av den prisbelønte serien Skrue McDucks liv og levnet (Don Rosa mottok Will Eisner Award for serien i 1996), tar Don Rosa så vidt for seg denne problematikken. Første gang Donald og guttene treffer onkel Skrue siden Donald selv var en liten gutt er i den samme villaen som vi så onkel Skrue i «Jul på Bjørnefjell». En gretten Skrue rekker å vise dem pengebingen, og at den faktisk inneholder et hav av penger (noe de aller fleste i Andeby regner som en myte), før B-gjengen blander seg inn og prøver å rane gamlingen. I den påfølgende jakten på bandittene kvikner onkel Skrue til, og Rosa mener da også at kampen mot all verdens skurker er en vitamininnsprøytning for verdens rikeste and (Hørthe, 1997, s. 32).
Verdens rikeste and
Så hvem er egentlig denne onkel Skrue? Familieforholdet hans kan i alle fall av og til være komplisert. Han er onkelen til Donald Duck, og dermed grandonkelen til Ole, Dole og Doffen. Videre blir det vanskeligere. I Europa, og da spesielt Italia, har Skrue alltid blitt fremstilt som Bestemor Ducks bror («Skrue McDuck», 2007). Eksempler på dette er «Spesialkaka» av Guido Scala og Guido Martina, og Marco Rotas biografi om Donald; «Mitt liv i et eggeskall». Amerikanerne, derimot, er ikke klar over dette forholdet, og da de amerikanske fortellingene ofte har vært blant de mest populære i skandinaviske Donaldblader er det også den oppfatningen mange i Norge har fått. Hvem som er Skrues familie er likevel fortsatt opp til hver enkelt leser å bedømme, og sannsynligvis vil ingen noen gang kunne si bestemt hva som er riktig.
En ting alle derimot kan være enige om er at onkel Skrue er rik, veldig rik, og at han oppbevarer store deler av formuen sin i sin enorme pengebinge på toppen av en bakke i Andeby. Beviset for at han faktisk er verdens rikeste and fikk vi likevel ikke før i 1956, da en for Skrue ukjent sør-afrikaner ved navn Gulbrand Gråstein påsto han var rikere enn gamle Skrue. I denne Barks-klassikeren, «Onkel Skrue får en konkurrent», beviser Skrue til slutt at han er rikere enn Gråstein – ti centimeter hyssing rikere!
Venner
Men selv om tittelen som verdens rikeste and er prestisjefylt også hos onkel Skrue, virker det ikke som om det er antallet penger som er det viktigste for den gamle anden. Pengene er nemlig vennene hans, og hver eneste mynt og seddel har sin egen historie. I «Den lure onkel Skrue» forteller Barks litt om hvordan Skrue tjente opp formuen sin, hvorfor hver enkelt mynt betyr så mye for ham, og at han elsker å «stupe ned i pengene som en delfin, grave seg ned i dem som en muldvarp, og kaste dem i luften så de faller ned over hodet». Kort sagt; onkel Skrues penger betyr mer for ham enn alt det han kan kjøpe for dem.
Og av alle vennene hans er det nok lykkeskillingen som er den nærmeste. Denne amerikanske ticenten fra 1875 var den første mynten Skrue tjente selv, etter å ha jobbet som skopusser i Glasgows gater. Det var denne mynten som ifølge Don Rosa inspirerte Skrue til å bli «tøffere enn de tøffeste og smartere enn de smarteste» (Rosa, 1994, s. 18). Det er denne mynten som har ført til at Skrue har fått en motstander i Magica, som er overbevist om at hun ved å smelte den til en amulett ved vulkanen Vesuvio vil bli like rik som den sagnomsuste Kong Midas. Skrue, derimot, ser i de færreste historier i dag på lykkeskillingen som lykkebringende i magisk forstand, men som den store inspirasjonen på vei mot en stadig stigende formue.
Kong Skrue av Andeby
Og siden pengene er Skrues venner, er det kanskje en av grunnene til at han er såpass gjerrig. Som Donald mang en gang har erfart er det å be onkel Skrue om et lån ingen fornøyelse, langt mindre å prøve å få ham til å gi penger til veldedige formål. Julen er ofte en hard tid for Skrue, da organisasjoner står i kø for å få julegaver fra finansmannen. Så har han da ofte fått stor kritikk fra mange hold for ikke å inneha julens rette ånd.
Likevel kan han ikke forhindre at noen av pengene må glippe fra ham. Skatteinntektene Andeby mottar fra Skrues formue er en av grunnene (vel, egentlig grunnen) til at byen er såpass vellykket og moderne som den er. I Don Rosa-historien «Kong Skrue av Skruerike» finner Skrue et dokument som forteller at Daudbilbakken, som pengebingen står på, er et selvstendig kongerike. Følgelig oppretter Skrue sitt eget rike – samtidig som han krever tilbake alle skattepengene han har betalt til Andeby. Hvordan historien ender skal ikke røpes her, men det er uansett et faktum at Andeby ikke ville vært det samme uten Skrue McDuck.
Skrue McDucks liv og levnet
Det største forsøket på å fortelle historien om livet til onkel Skrue er utvilsomt Don Rosas Skrue McDucks liv og levnet. Gjennom tolv kapitler presenteres historien om hvordan onkel Skrue utvikler seg til å bli verdens rikeste and; fra den fattige starten i Glasgow, via søken etter lykke i både USA, Sør-Afrika og Australia, og frem til han finner den strutseeggstore gullklumpen i Klondike, som er grunnlaget for formuen han videre bygger opp.
I Skrues liv har Don Rosa funnet fram så godt som all informasjon man kan hente fra Carl Barks’ historier om Skrue, og forsøkt å nøste opp i hva som skjedde når i Skrues liv. Naturligvis er det vanskelig å samle alt dette inn i en perm, selv en tykk en, og de originale tolv kapitlene på til sammen 212 sider har senere blitt supplert med flere tilleggskapitler. Det finnes delte meninger om Rosas forsøk på å nøste opp i alle de løse trådene Barks etterlot seg, men jevnt over er de aller fleste Donald-lesere enig om at Skrues liv er et fantastisk verk, som er verdt å lese enten man betrakter Rosas versjon som kanon eller ikke.
DuckTales
Onkel Skrue har også prøvd seg som TV-stjerne. Allerede i 1967 dukket han opp i kortfilmen Scrooge McDuck and Money, der han lærer nevøene visse prinsipper om penger («Scrooge McDuck», 2007). Men på lerretet ble han ikke virkelig stjerne før i 1987, da den første DuckTales-serien ble sendt på amerikansk TV, og hvor settingen er litt annerledes enn i de vanlige Donald-fortellingene. I DuckTales er Donald i militæret, og har dermed overlatt ansvaret for Ole, Dole og Doffen til onkel Skrue, som nå bor i en herskapsvilla med egen tjener og husholderske. Pengene er selvsagt viktig for onkel Skrue, men i DuckTales er det tydelig at familien betyr enda mer enn penger («DuckTales», 2007). På jakten etter nye skatter blir vi ofte med til nye steder, og dette er nok noe av årsaken til at DuckTales ble så populær som den ble. Til sammen ble det produsert 100 episoder av DuckTales («DuckTales», 2007), i tillegg til tegneserier og dataspill.
Veien fremover
Skrue McDuck vil nok fortsette å påvirke livet i Andeby i mange år fremover. Dersom teorien stemmer om at kampen mot all verdens skurker gjør Skrue yngre, vil nok Donald-bladene inneholde eventyrene til den gamle anden i lang tid fremover, selv om andre kanskje vil påstå noe annet. I en tegning fra 1991, riktignok en fantegning utenfor vanlig Disney-kontinuitet, viser Don Rosa oss gravsteinen til Skrue, hvor dødsåret er satt til 1967 (året da Carl Barks la opp som tegner). Det finnes også en og annen historie der vi får se gamle Skrue dø, men som regel våkner han da til live igjen.
Og godt er det, for et Andeby uten Skrue McDuck ville ikke vært et komplett Andeby. Seksti år etter at Barks skapte en gretten onkel i et lukket herskapshus er han en av de endene vi er mest glad i. Og hvorfor? Er det på grunn av temperamentet hans? Eller selvsikkerheten? Eller kanskje på grunn av den merkelige varmen hans, når vi forstår at på tross av den hensynsløse forretningsmannen han ofte kan virke som, har han faktisk et hjerte av gull på innsiden? Hva det enn er gleder vi oss til å lese flere historier om mannen fra Glasgow, og om eventyrene hans.
Litteraturliste
«DuckTales» [online], 2007, Wikipedia. Tilgjengelig fra: < http://en.wikipedia.org/w/index.php?titl e=DuckTales&oldid=155481400> [07.09.2007].
Hamilton, B., 2001, «A True Life Chronology of Scrooge McDuck» [online], Bruce Hamilton. Tilgjengelig fra: <http://www.brucehamilton.com/anotherrainbow/ OLD%20stuff/scroogelist.html>
Hørthe, E., 1997, «Visste du at… onkel Skrue har vært tegneseriefigur i 50 år», i S. Thime (red.), Donald Duck & Co #26/1997, Egmont Serieforlaget, Oslo, s. 32.
Markstein, D., 2007, «Uncle Scrooge» [online], Don Markstein’s Toonopedia. Tilgjengelig fra: <http://www.toonopedia.com/scrooge.htm> [02.09.2007].
Rosa, D., 1994, «Ta en mynt og la den vandre», i Thime, S. (red.), Donald Duck & Co 24/95, Egmont Serieforlaget, Oslo, s. 4-18.
«Scrooge McDuck» [online], 2007, Wikipedia. Tilgjengelig fra: <http://en.wikipedia.org/w/index.php?titl e=Scrooge_McDuck&oldid=156234291> [07.09.2007].
«Skrue McDuck» [online], 2007, Wikipedia. Tilgjengelig fra: <http://no.wikipedia.org/w/index.php?titl e=Skrue_McDuck&oldid=2631973> [07.09.2007].