Don Rosa er blant de aller mest suksessfulle av de nålevende skaperne av Disneytegneserier og kjent som skaperen av verk som «Skrue McDucks liv og levnet» og «Donald Duck & Co Stamtre». Det var imidlertid tilfeldigheter og en telefon til Gladstone-redaktør Byron Erickson, som i 1986 la grunnlag for karrieren.

En sommerdag i 1986 ble Byron Erickson, ansvarlig redaktør i Gladstone Publishing, oppringt av en engasjert leser og tegneseriesamler i Louisville, Kentucky som nærmest insisterte på å få lage en Skrue-historie for Gladstone. Til alt hell kjente Erickson allerede en del til Don Rosas tidligere produksjon for blant annet en rekke fanzines, så samtalen endte med at Rosa ble bedt om å sende inn noen modellskisser av Skrue og Donald, samt synopsis for den historien han hadde tenkt å lage. Etter å ha sett på skissene ga Erickson Rosa klarsignal til å gå i gang med å tegne sin nye historie (Reimerthi, 1997, s. 18).

Don Rosa gikk deretter raskt i gang med å omskrive «The Pertwillaby Papers: Lost in (an Alternative Section of) the Andes», en serie han selv hadde tegnet og skrevet for universitetsavisen The Kentucky Kernel tidlig på 1970-tallet. Den omskrevne serien, nå endelig med Onkel Skrue og nevøene i hovedrollene, fikk tittelen «The Son of the Sun» og ble utgitt i Uncle $crooge #219 våren 1987. Selv om «The Son of the Sun» skilte seg ut gjennom Don Rosas særegne tegnestil og etter forholdene var tekstrik ble den umiddelbart en stor hit og etter hvert nominert til en Harvey Award for beste historie i 1987. Don Rosas store drøm var endelig blitt virkelighet (Grøsfjeld, u.å. a). Snart etter solgte han seg ut av familiebedriften og viet seg til Donald-serier på heltid. Som han selv har poengtert: «Det var ingen tvil… det var viktigere for meg å føre Carl Barks» verk videre enn min egen fars arbeide…» (Reimerti, 1997, s. 19).

Don Rosas yngre år

Don Hugo Rosa, som han het ved fødselen, ble født 29. juni 1951 i Louisville – den største byen i den amerikanske delstaten Kentucky. Familien hadde siden like etter hundreårsskiftet drevet et suksessrikt teglverk, Keno Rosa Co. i Louisville. Firmaet ble etablert av Dons farfar, Gioachino eller Chino (skrevet Keno) Rosa, som sterkt ønsket at hans sønnesønn skulle oppkalles etter ham og tilbød derfor sin sønn, Hugo Rosa, $1000 for å justere barnets navn. Hugo hadde forretningssans nok til å akseptere dette tilbudet slik at det ferske medlemmet av Rosa-familien dermed ble hetende Keno Don Hugo Rosa (Reimerti, 1997, s. 8).

Don Rosa vokste opp i et solid middelklassehjem i St. Matthews, ca. 10 km øst for Louisville (Jefferson County, Kentucky). Hans 11 år eldre søster Deanna var en ivrig leser av tegneserier, noe som gav Rosa god tilgang til diverse serier. Særlig gjorde Disneyheftene, som på den tiden ble utgitt av Western Publishing Co., inntrykk på unge Don Rosa. Det var Carl Barks» klassiske fortellinger om endene i Andeby, og da ganske særlig Onkel Skrue – verdens rikeste and, som fanget hans interesse.

Fra han var liten begynte Don Rosa selv å lage egne fortellinger. Han tegnet ikke for tegningenes egen skyld, men for å fortelle små historier. Til å begynne med måtte foreldrene skrive tekst inn i snakkeboblene: «Det var alltid snakkebobler, jeg var ikke opptatt av å tegne, jeg var opptatt av å fortelle historier» (Grøsfjeld, u.å. a). Hans første egenutviklede figur var, etter eget utsagn, strekmannen Pluto hvis særlige kjennetegn var Mikke Mus liknende sko og en flosshatt som var mistenkelig lik Skrues. I skoleårene laget han historier om små menn som han kalte Holey og Joe. Historiene ble gradvis bedre og mer avanserte, mens tegningene og tegnestilen lenge forble uforandret, fordi den delen var mindre viktig for ham – tegningene bidro bare til en mer avansert formidling av fortellingene (Salminen, u.å.).

Don Rosas tidlige serier

Don Rosa tilbrakte skoletiden på skolene Saint Thomas Aquinas Prepaparaty, Catholic boys» school Saint Xavier High School Louisville og Engineering school for boys (Salminen, u.å.). Alt tidlig i 1966 bidro han med illustrasjoner til Xavier News, skoleavisen på Saint Xavier High School. Der fortsatte han med spredte bidrag (så vel illustrasjoner som artikler) frem til han ble uteksaminert våren 1969 (Hamilton u.å.).

Da han høsten 1969 begynte på University of Kentucky kom han raskt i kontakt med student-avisen The Kentucky Kernel. Hans arbeid for avisen besto blant annet i å lage karikaturtegninger, annonser og grafiske fremstillinger. Han gjorde et så bra arbeid at The Journal of Higher Education på et tidspunkt rangerte ham blant de fem eller seks beste politiske karikaturtegnere i amerikanske universitetsaviser. Suksessen til tross, Don Rosas hovedinteresse var fortsatt lengre fortellinger. Til slutt tilbød han seg derfor å skrive og tegne en dagsserie for avisen.

Den første stripen av The Pertwillaby Papers stod på trykk 9. september 1971. Dette var den første av i alt 65 striper, laget i samarbeid med medstudent Ron Weinberg, som utgjør den første fortellingen i serien med utgangspunkt i et universitetscampus. I disse første stripene finner man blant annet elementer som senere er gjenbrukt i «Pengeflommen». Seriens hovedperson Lancelot Pertwillaby har for øvrig utseendemessig en slående likhet med Don Rosa selv. Denne sekvensen ble avsluttet 14. desember 1971.

Etter dette ønsket Rosa å skrive en skattejakthistorie i Barks» ånd. Da dette ikke var det redaktør Mike Wines var interessert i, og Rosa ikke ønsket å skrive i andre sjangere, ventet han heller til avisen fikk ny redaktør. I stedet begynte Rosa derfor et serieprosjekt sammen med sin historieprofessor John Scarborough. Serien «Phalanx», ble etter hvert avsluttet da avisene ikke ønsket å trykke den, men episodene 9-12 ble utgitt i Rocket’s blast Comicollector i juni 1977 (opplyst i privat e-post fra John Scarborough, januar 2005).

Høsten 1973 ble neste sekvens i Pertwillaby Papers – en 62 stripers serie ved navn «Lost in (an Alternate Section of) the Andes» – laget i samarbeid med Rosas gamle venn Ray Foushee. Det er denne serien som senere ble omarbeidet til «Solens Sønn», og dette var den siste serien Don Rosa laget for universitetsavisen, ettersom han ble han uteksaminert som byggingeniør i 1973. Parallelt med arbeidet i familiebedriften fortsatte Don Rosa i en periode å skrive og tegne nye avsnitt i Pertwillaby Papers serien – nå for diverse fanzines (Reimerti 1997).

I 1979, etter at Rosa hadde avsluttet The Perwillaby Papers, ble han kontaktet av den lokale avisen The Louisville Times som ønsket å satse på en lokalt produsert tegneserie. Resultatet ble Captain Kentucky, en parodi på Captain America, også med Lancelot Pertwillaby i hovedrollen. Serien ble utgitt gjennom ukentlige episoder fra 6. oktober 1979 til 14. august 1982. I seriens 150. og siste episode lar Don Rosa helten dø. Serien ble på 1980-tallet utgitt i de tre albumene The Captain Kentucky Collection med 50 episoder i hvert album. Seriene om Pertwillaby ble også utgitt i Norge i 2001 i serien The Don Rosa Archives bestående av et bind med The Pertwillaby Papers og et med Captain Kentucky.

Etter dette begynte Don Rosa igjen å jobbe litt med The Pertwillaby Papers-serien, som var blitt avbrutt midt i en fortelling. Den nye episoden begynner med at Lancelot Pertwillaby våkner opp og innser at han kun har drømt at han har vært Captain Kentucky. Etter å ha fullført nok en 10-siders episode ble serien nok en gang nedlagt uten å være fullført.

En ny god forteller

Siden 1987 har Don Rosa vært blant den nyere tids fremste skapere av Disney-serier. Grunnet dårlige arbeidsforhold sluttet han i 1990 å lage serier for det amerikanske forlaget Disney Comics. Siden da har han, med unntak av noen mindre oppdrag for franske Picsou i perioden 1999-2001, jobbet som frilanser for danske Egmont.

Rosa er en av de mest populære og omdiskuterte av vår tids Disney-serieskapere. Forklaringen på dette ligger sannsynligvis i hans særegne tegne- og fortellerstil. Selv om Don Rosa kanskje i større grad er en dreven håndverker enn en typisk kunstner i det han gjør flittig bruk av et mangfold hjelpeutstyr som sjablonger og liknende – blir resultatet som regel meget bra.

Selv mener Rosa at hans arbeider skiller seg fra det meste andre som lages av Disney-serier. Hans redaktør Byron Erickson har sagt at: «En historie av Don Rosa kan ikke bli tatt for å være laget av noen annen. Det kan nok finnes bedre tegnere rent teknisk sett, men ingen andre legger så mye glede og entusiasme i arbeidet som det Don gjør.» (Søderbaum, u.å.).

Rosas særpregede stil har ofte blitt sammenliknet med den amerikanske tegneren Robert Crumbs underground-stil. Selv mener Rosa at tegnestilen hans er en blanding av Barks, Will Elder, Harvey Kurtzman og andre serieskapere han leste i barne- og ungdomsårene (Reimerthi 1998, s.10). Tidlig var de europeiske utgiverne ganske usikre på hvordan Rosas serier ville slå an i Europa. I Skandinavia ble derfor de første historiene hans ikke utgitt i ukebladet – «Du grønne, glitrende» ble utgitt i Donald Ducks julehefte 1988, mens «Grusomme gresskar» ble utgitt i septemberutgaven 1989 av månedsheftet Mikke Mus. Ganske riktig var det noen som var skeptiske til den uvante stilen, men de langt fleste reaksjonene må ha vært positive, for alt i nr. 1/1990 av Donald Duck & Co. (og dets ekvivalenter i resten av Skandinavia) ble «Fabelaktig dyreliv» utgitt, mens «Sursøt suksess» ble utgitt 2 uker senere.

At Don Rosas serier har slått slik an blant leserne skyldes nok først og fremst at han er en fremragende forteller. I tillegg gjør han grundig research og referer til virkelig historie og geografi fremfor å dikte opp slikt selv. Dessuten foregår Rosas «nåtidige» historier (i Rosas hode) midt på 1950-tallet, sammenfallende med Barks» glansperiode. I Rosas historier er det også en betydelig grad av kontinuitet slik at endene rett som det er refererer til tidligere eventyr av Barks eller Rosa.

Don Rosa praktiserer såkalt begrenset kontinuitet, også omtalt som Mort Weisinger kontinuitet – etter Supermann-redaktøren Mort Weisinger, som gjennomførte slik praksis i Supermannseriene på 1950- og 1960-tallet. Dette fungerer slik at endene husker tidligere eventyr og kan referere til dem, mens tiden likevel står stille, slik at man hele tiden befinner seg midt på 1950-tallet. Fortiden (frem til slutten av 1940-tallet) anser han derimot som endelig og med en absolutt kronologi (Rosa 1998). Rosas Andeby befinner seg også i en verden som er så å si lik vår egen, med tilsvarende geografi, historie og så videre – kun med mindre forskjeller, som at den nordlige tredjedelen av vårt California er en egen delstat ved navn Calisota.

Mange lesere setter pris på at Don Rosa tar opp tråden fra gamle Barks-klassikere og gjerne sender endene tilbake til spennende steder de har besøkt tidligere. Don Rosa har på den måten både bidratt til å revitalisere interessen for Andebyuniverset hos mang en leser verden over, samtidig som han også har fått unge lesere til å oppdage Barks.

Forbildet Carl Barks

Don Rosa har aldri lagt skjul på at hans store forbilde er Carl Barks og de klassiske historiene han selv vokste opp med. Rosas historier er derfor fulle av referanser til Barks» klassiske produksjon. Han har laget en rekke oppfølgere til klassiske Barks-fortellinger og har aldri lagt skjul på at han har stor glede av å gjøre dette, men forespørsler fra utgiverne har også spilt en viktig rolle. Hans første virkelige oppfølger «Tilbake til Gufseplassen», som er en oppfølger til Barks» «Eggemysteriet», ble for eksempel laget fordi Rosas daværende utgiver, Gladstone, trengte en historie som kunne forklare et Barks-litografi der Onkel Skrue var sammen med nevøene på Gufseplassen. Dette kunne bare forklares ved at endene vendte tilbake på et senere tidspunkt (Rosa 2004). Da Rosa begynte å jobbe for Egmont i 1990 gikk det ikke lenge før utgiveren (på bakgrunn av en lang rekke forespørsler fra ivrige fans) etterlyste flere slike oppfølgere.

Rosas åpenlyse beundring for Barks og utallige henvisninger til hans verk, er imidlertid ikke helt ukontroversielt. Mange har hevdet at Rosas oppfølgere til Barks-klassikere og serien Skrue McDucks liv og levnet fjerner mystikken fra Barks» fortellinger og ikke lenger lar noe være opp til den enkeltes lesers egen fantasi. Barks ga også selv ved enkelte tilfeller uttrykk for liknende standpunkt, men før tiden med Carl Barks Studio var Don Rosa i konstruktiv dialog med Barks i forbindelse med arbeidet med stamtreet. Barks inviterte også Don Rosa til å besøke ham i sitt hjem i Oregon, et besøk som fant sted 12. august 1998 (Naiman 1999).

Høydepunkter og kjennetegn

Don Rosas viktigste verk er utvilsomt hans Skrue-biografi The Life and Times of $crooge McDuck (Lo$) som første gang ble utgitt i perioden 1992-1994. Ideen om en stor tolvdelers biografi om Onkel Skrue ble unnfanget i Disneys forlagsavdeling som utga Disney-tegneserier i USA i perioden 1990-1993. Medredaktør i avdelingen, Bob Foster, tok kontakt med Don Rosa som i neste omgang fremla prosjektet for Egmonts daværende sjefsredaktør Nancy Dejgaard. Til Rosas store glede ikke bare aksepterte hun ideen, hun tilbød ham også å gjennomføre prosjektet (Rosa 2007, s. 25). Denne serien fikk mye oppmerksomhet i Europa og gjorde Rosa for alvor kjent blant de europeiske leserne av Donald-serier. I 1995 mottok Don Rosa sin første Eisner-pris i klassen «Best Continuing Series» for sin serie om Skrues liv. Han fikk også en Eisner-pris i klassen «Best writer/Artist, Humor» i 1997.

I forbindelse med arbeidet med Lo$-serien kartla Don Rosa slektskapet mellom de ulike endene i Duck- og McDuck-familien. Dette arbeidet baserte han på Barks» familietreskisse fra 1950-tallet som blant annet ble utgitt i Carl Barks Library i 1990. Det er denne skissen som forteller at Barks så Skrue som Donalds morbror og Bestemor Duck som Donalds farmor – ikke Ole, Dole og Doffens bestemor. Egmont kjente til dette og ba Rosa tegne familietreet for dem. Da stamtreet ble publisert i 1993 skapte det en del oppstuss i Europa fordi dette strider mot den italienske tradisjonen der Skrue og Bestemor anses som søsken.

I så å si hver eneste historie og forside han lager, skjuler Rosa initialene «D.U.C.K.», som står for «Dedicated to Unca’ Carl from Keno». Han holder seg utelukkende til å skrive andehistorier, men skjuler gjerne såkalte «hidden Mickeys» i bakgrunnen av noen av tegningene.

I tillegg til å la seg inspirere av Barks» klassiske verker har Rosa også en stor forkjærlighet for gamle filmklassikere. Mest kjent er nok hans referanser til Orson Welles» Citizen Kane fra 1941, men han har også latt seg inspirere av en rekke andre filmer som The Three Caballeros (1944), It’s a Wonderful Life (1946), The Treasure of the Sierra Madre (1948), The Incredible Shrinking Man (1957) og Journey to the Center of the Earth (1959), for å nevne noen. I tillegg har han også latt seg inspirere av andre tegneserier som Little Nemo in Slumberland, Prince Valiant og Blueberry.

Mens Don Rosa stadig er en forholdsvis anonym skikkelse i hjembyen, er han for celebritet å regne i mange europeiske land. I Finland ble han for eksempel nærmest mottatt som en folkehelt da han i 1999 besøkte landet i forbindelse med lanseringen av historien «Kampen om Sampo», som er basert på det finske nasjonaleposet Kalevala. Anledningen var 150-års-jubileet for førsteutgivelsen av nevnte epos. De europeiske utgiverne har selvsagt fått med seg Don Rosas store popularitet, og utover 1990-tallet begynte enkelte utgivere å samle Don Rosas serier i egne album som Onkel Dagobert von Don Rosa (siden 1994) i Tyskland og bøker som Don Rosa –kirjat (siden 1995) i Finland, mens franskmennene i 1997 begynte å trykke såkalte helsides pin-ups – uredigerte Don Rosa tegninger, i sitt Picsou Magazine.

Don Rosa i streik

Allerede på midten på 1990-tallet ble Rosas signatur trykket på forsiden når det stod en Rosa-historie i ukebladet. I 2002 kom det imidlertid til et punkt der Don Rosas navn ble blåst stort opp for å benyttes som blikkfang for å selge flere bøker uten at Don Rosa fikk økonomisk kompensasjon for dette. Til slutt fikk Rosa nok og la ned arbeidet inntil vilkårene ble forbedret. Streiken varte fra mai til desember 2002. Etter dette gikk Rosa tilbake til å produsere Disney-serier igjen.

At Don Rosa ikke har laget noen nye historier siden 2005 skyldes at han har hatt behov for å ordne opp i ting av privat karakter som det ellers har vært lite tid til. Han har også begynt å få litt problemer med øynene. Helt inaktiv er han likevel ikke da han i perioden blant annet har laget nye plakater og forord til stadig nye Hall of Fame-bøker.

Litteraturliste

Grøsfjeld, S., u.å. a, «Introduc(k)tion to Don Rosa» [online], The D.U.C.K. man. Tilgjengelig fra: <http://duckman.pettho.com/drinfo/drinfo.html> [31.08.2007].

Grøsfjeld, S., u.å. b, «Introduc(k)tion to the work of Don Rosa» [online], The D.U.C.K. man. Tilgjengelig fra: <[url] http://duckman.pettho.com/drinfo/drwork.html[/url]> [31.08.2007].

Hamilton, S., u.å., «Index of Don Rosa’s non-Disney Work» [online], S. Hamilton. Tilgjengelig fra: <http://duckman.pettho.com/hamilton/page0.htm> [01.09.2007].

Naiman, M., 1999, «A Journey to Duckburg», i Uncle Scrooge #317, Gladstone, Prescott, Arizona.

Reimerthi, C., 1997, «Don Rosa – Del 1: Den sista Rosan i USA», i NAFS(k)uriren #28, NAFS(k), Stockholm.

Reimerthi, C., 1998, «Don Rosa – Del 2: Trollkarlens lärling», i NAFS(k)uriren #29, NAFS(k), Stockholm.

Rosa, D., 1998, «Don Rosa (was Re: REVIEW: SPIRIT: NEW ADVENTURES #1: Pen-Elayne For Your Thoughts)» [online]. Skrevet i nyhetsgruppen rec.arts.comics.misc 23. april 1998.

Rosa, D., 2004, «Introduksjon til «Tilbake til Gufseplassen»», i S. Thime (red.), Don Rosa – bok 2, Egmont Serieforlaget, Oslo.

Rosa, D., 2007, «En krønike – introduksjon til historiene om «Skrue McDucks liv og levnet»», i S. Thime og T. Tornes (red.), Don Rosa – bok 4, Egmont Serieforlaget, Oslo.

Salminen, A., u.å., «Don Rosa – Long introducktion» [online], DuckMaster. Tilgjengelig fra: <http://www.perunamaa.net/donrosa/intro_long.shtml> [31.08.2007].

Söderbaum, J., u.å., «The Life and Times of Don Rosa» [online], Jakob’s Disney Comics Webpage. Tilgjengelig fra: <http://home4.swipnet.se/~w-47991/DonRosa/donrosa.htm> [31.08.2007].

Barks» familietreskisse fra 1950-tallet