Donald-bladet du aldri glemmer

Wilfu

Hvilket Donald-blad står tilbake som det beste minnet ditt? Det kan selvfølgelig være mange, men selv har jeg ett som jeg alltid kommer til å huske som ren og skjær idyll. Sommeren var endelig kommet, og jeg husker fortsatt at jeg og lillebror gikk ned til butikken langs vannet og kjøpte Donald Duck & Co 27/2000 - gikk tilbake til parken, og satte oss ned der for å lese det.

Den første historien, «Hjem kjære hjem», er skrevet av den undervurderte Paul Halas og tegnet av den kanskje enda mer undervurderte Esteban. En historie med herlige replikker og morsomme poenger, der Donald gjør alt for å unngå å bli med onkel Skrue til tropene.

Mikke Mus-historien «Drama i mørkerommet» har også et sommerlig preg over seg, og selv om jeg hadde et elsk-hat-forhold til Noel van Horn var dette en historie jeg likte godt.

Så kom «Skatt i glass og ramme». Don Rosa-fortellingen er, objektivt sett, kanskje ikke blant hans beste, men jeg har alltid elsket fortellinger om sommeren og havet, og alltid vært fascinert av Florida. Med Florida-halvøya tegnet inn i første ramme kunne ikke dette bli bedre. Til alt overmål innledes historien med en tosiders biografi om Don Rosa. Lille meg er solgt.

Sommerlesningen fortsetter med Paul Halas (igjen) og Vicars «Oppsynsmannen», en historie som like gjerne kunne vært skrevet og tegnet av Carl Barks. Nå, etter at Vicar har gått bort, setter jeg bare enda mer pris på strekene hans.

Resten av bladet inneholder kortere, men fortsatt gode, historier, selv om fortsettelseshistorien «Kokepunkt» ikke har brent seg inn som en klassiker. Siden jeg ikke var abonnement den gangen (ei heller nå), var det likevel bedre å få en sistedel av fortsettelseshistorien enn en førstedel som jeg antakelig ikke ville kunne lese slutten på.

Så, jeg spør igjen; har du lignende minner om Donald-blader?

Mesterius

Kan spørsmålet ditt også inkludere andre Disney-utgivelser? For pussig nok har jeg ikke noen sterke minner om spesifikke numre av Donald-bladet (selv om jeg ennå har mange av numrene med sommerlesing fra gamle dager), men derimot om Donald POCKET.

DP nr. 16, som inneholder BÅDE "Mikke Mus på dronning Kalhoas ildøy" og den bisarre crossoverhistorien med "B-gjengens kuppel-kupp", var en favoritt fra første gang jeg leste den. Dette til tross for at begge disse historiene kom i maltraktert og nedskåret form i pocketen, men det visste jeg jo ingenting om den gangen. (Vi fikk endelig B-gjengens kuppel-kupp i uredigert form i en temapocket for noen år siden. Jeg håper og ber om at dette også vil skje med Dronning Kalhoas ildøy snart.)

Vel så fascinert var jeg av DP nr. 57, med den imponerende lange historien om "Langbein - Olympiafareren". Den siste lille finalen med Svarte-Petter og Petra (som jeg senere fant ut at Scarpa la til tolv år etter at han opprinnelig tegnet historien) var kanskje ikke helt så bra som resten. Men allikevel! Her var en episk historie som bredte seg ut på langt over hundre sider, med Svarte-Petter i toppform og med vennskapet mellom Mikke og Langbein satt på prøve. (Det er ikke den lengste historien Scarpa har laget, men dramaturgisk sett er den langt bedre enn "Andeby-laget i olympisk form".)

I ettertid innser jeg at både Kalhoas ildøy og Olympiafareren hadde mye å gjøre med at Romano Scarpa ble stående som min favoritt av alle de italienske tegnere.

Mats

Morsomt spøsmål! Det er lett å plukke ut minneverdige historier, men hele blader er det verre med. Kanskje fordi det er omstendighetene rundt innkjøpet og lesningen som gjør det minneverdig, og innkjøp og lesning foregikk som regel på nøyaktig samme måte uke etter uke, år etter år. Sommernumrene utmerker seg riktignok litt, da omstendighetene rundt innkjøp og lesning var annerledes. Men det er heller ikke noe spesielt sommernummer som utmerker seg.

Men det er likevel et spesielt blad jeg aldri glemmer, og kanskje det kjedeligste man kunne velge, nemlig: 1988-opptrykket av nummer 01/1948. Før det ble trykket opp igjen i De komplette årgangene, var det min eneste måte å få lest nummer én på. (Vi hadde ikke de tidligere opptrykkene hjemme.) Og jeg leste det mange ganger, ikke fordi innholdet var så godt, men fordi det var noe mytologisk over det bladet. (Så jeg glemmer nok aldri historien om Langbein på andejakt ...)

I tillegg husker jeg selvfølgelig godt 15/1994, donald nummer 2000 (angivelig)! (Og den rare åpningshistorien tegnet av Mau Heymans, hvor det viser seg at Donald selv har donaldblader eller noe sånt.)

Og så nummer 06/1997, det første bladet med 64 sider! (Og hvis forside kom i plakatformat til å henge på veggen, om jeg husker rett.)

NilsPetter

Mitt beste Donald-minne ligger langt tilbake i tid: nr 30, 1962. Det var sommerferie, vi var på hytta og faren min rodde meg over til postkontoret så jeg fikk kjøpt ukens Donald (de solgte ikke blader i matbutikken den gangen). Jeg hadde nettopp oppdaget at det var én donald-tegner som var mye bedre enn alle de andre, selv om det skulle gå mange år før jeg fant ut at han het Carl Barks. Det første jeg sjekket hver uke, var om bladet åpnet med en 10-sider av denne flinke tegneren. Det skjedde ikke så ofte, men denne gangen var han der, med historien Lykkekakene. Og ikke bare det: Bladet inneholdt også første episode av Himmeløya. Da var lykken fullkommen. Etter å ha lest bladet 4-5 ganger, satte jeg i gang med å bygge en kopi av Onkel Skrues romrakett.

Frodo

Hvis spørsmålet også kan omfatte andre utgivelser, så er mitt svar helt klart Donald Pocket nummer 80, Nye overraskelser. Jeg leste den første gang da jeg var kanskje åtte år gammel, og jeg ble enormt fascinert av Mikke-historien "Borgens hemmelighet", som hadde hele seks mulige avslutninger! Også de andre historiene lot jeg meg rive med av, og dette er en Pocket jeg gjerne tar fram og leser på nytt. Det er både gode barndomsminner, og det historier som jeg synes holder et jevnt høyt nivå.

Wilfu

Husker også Donald-blad nummer 2000, Mats. Åpningshistorien av Heymans er rar, det har du helt rett i. Men det er et blad som også for meg har satt seg fast.

Og pocketer må være lov!

LarsMartin

Hvis det er snakk om det mest nostalgiske minnet, og ikke bladet med de beste historiene, blir mitt svar 27/85. Det var det første bladet jeg fikk (og som ikke tilhørte mine eldre søsken). Det var sommer og dobbeltnummer og derfra ekstra stas. Og det ble den første spede starten på min egen samling.